Det første som slo meg, var at her blir jeg passet godt på. Jeg var presseakkreditert til DSEi 2005 i London, og på vei inn til dette som har utviklet seg til å bli verdens største våpenmesse ble jeg møtt av en gruppe av de seks hundre politifolkene som hadde ansvaret for sikkerheten til meg og de andre messedeltagerne.
Av Tarjei Leer-Salvesen
Passet mitt ble grundig undersøkt tre ganger sammen med akkrediteringskortet. Kroppen min ble undersøkt ved inngangen, i likhet med bagasjen og klærne. Her var metalldetektorer og gjennomlysningsutstyr verdig en godt terrorsikret flyplass. For anledningen var jeg kledt i en nyinnkjøpt dress fra UFF. En lettere korpulent kroppsbygning kombinert med korte bein, gjorde at jeg i et svakt øyeblikk hadde festet de nødvendigvis altfor lange buksebeina med en sikkerhetsnål på hver side like over skokanten. Dette ble raskt oppdaget og påtalt av mistenksomme sikkerhetsvakter.
– You think you can bring sharp metal devices into this place?, sa en av dem strengt.
Jeg fikk til slutt passere. Vel innenfor myldrer det av mennesker. Av menn, er nok en grei presisering. De ytterst få kvinnene som er her ser enten ut som menn (med kort hår, dress og slips), eller de har nesten ingen klær på og bærer våpenselskapers logoer for å dekke over sine vitale kroppsdeler. 25.000 mennesker er samlet i den enorme messehallen ExCel i utkanten av London for å oppdatere seg på siste nytt innen kunsten å ta livet av hverandre. Jeg stopper aller først ved utstillingen til Gerber. Frank kaller han seg, og har en imponerende samling nærkamp-kniver utstilt. «Hvordan kom du gjennom sikkerhetskontrollen» fleiper jeg, og han får høre om mine sikkerhetsnåler. «Ikke lov å nyte medbragt her», kommenterer han tørt. Frank henvender seg mest til spesialstyrker og leiesoldater med sine produkter. Blåsvart stål er mest populært, så man unngår at lysglimt i kniven skal fange oppmerksomheten til den man er i ferd med å skjære over strupen på.
<h3>Bedre tider for sør-afrikanske</h3>
På den nasjonale Sør-Afrikanske paviljongen hilser jeg på Bertus Celliers fra Armscor. Han har flagget til «Regnbue-nasjonen» på sin stand og bilder av Thabo Mbeki i banneret sitt. Sør-Afrika er det eneste landet som i all offentlighet har valgt å markedsføre klasebomber på denne messen, selv om arrangørene har bedt alle utstillere la være av hensyn til den dårlige PRen dette kan føre med seg. Celliers er glad for apartheids fall, sier han, for med apartheids fall ble store nye markedet åpnet igjen for denne viktige industrien ihans hjemland. Jeg stanser ikke lenge hos de amerikanske leiesoldatene i Blackwater. De ser nesten for skumle ut. I stedet følger jeg etter to snikskyttere som er på vei til den israelske våpengiganten Rafael, som blant annet lager stridsvogner spesialkonstruert for å møte lettvæpnede opprøre i urban nærkamp, og også er viden kjent for sine målsøkende Spike-missiler. En storskjerm viser en uendelig strøm av Spike-missiler som manøvrere ved hjelp av elektroniske kart med stor presisjon over palestinske områder og treffer det ene huset etter det andre. En gruppe dresskledte amerikanere ser mektig imponert ut. – Makes we wanna shoot-out, sier en engasjert herre med logoen til brannbombeprodusenten Raytheon på stresskofferten. Han strener bort i hjørnet av hallen og finner den nærmeste av tre skytebaner der han kan øve opp de musklene på pekefingeren som sitter litt høyere opp enn dem man bruker når man skriver på et tastatur.
Cola
Hvor kan man sitte ned og spise et slikt sted? Er du jøde eller muslim, bør du simpelthen prøve å sørge for å ha med egne kokker eller et cateringfirma som deler din tro. Det går mest i svin. Pølser og skinker. Under gigantiske storskjermer med rullerende våpenreklamer og mye bråk blir jeg tilbudt en stol. Av drikke er valget cola, cola eller cola. Gode viner eksisterer visstnok, men kun i «The Platinum Suites» der man signerer kontrakter og gjør unna forhandlingene som ikke bør foregå, vel, i pølsekøen.
Den største standen på DSEi i år tilhører britiske BAE, hovedleverandøren til det britiske forsvaret og de fleste landene i Imperiet. Avisen Guardian har i anledning dagen en større avsløring om at BAE har utbetalt store pengebeløp til den fallerte chilenske diktatoren Augusto Pinochet Ugarte. De siste utbetalingene fant sted så sent som i 2003 og 2004, da Pinochet var i London og motsatte seg utlevering. Han skal ha hjulpet BAE med råd i forbindelse med salg til gamle venner rundt omkring. Pinochet var ikke til stede på våpenmessen i år.
Men britiske Campaign Against Arms Trade sendte for et par år siden en skuespiller utkledt som Pinochet for å delta på messen, sammen med en kollega utkledt i 1600-tallskostyme som Ivan den Grusomme. De fikk nesten passere kontrollen, før gjennomlysning av bagasjen til Pinochet avslørte underlige pengesedler som viste seg å stamme fra et monopolspill. De ble da båret ut av politi og vakter mens de klaget høylydt over at de hadde fått komme inn tidligere. Atomvåpenleverandøren Lockheed Martin var der, for øvrig nylig ekskludert fra Oljefondets aksjeportefølje på grunn av sitt engasjement i utvikling av klasebomber. Ved siden av atomvåpen og klasebomber, deltar firmaet, som innen våpenbransjen er verdens største, i utviklingen av en ny generasjon antipersonellminer. Flere av direktørene på Lockheed Martins stand er veldige glade i Norge og ved flere anledninger besøkt det fredselskende landet langt mot nord.
– Business or pleasure?, undrer jeg.
– In your country I cannot see how not to combine those, er svaret.
Leif
Blant klasebomber, atomvåpen og kontinuerlige bildesekvenser av hvordan ulike våpen har vært “proven in combat» er det lett å miste motet dersom man et lite øyeblikk tenker over at all denne teknologien skal brukes mot noen. Løsningen er selvsagt å ikke tenke så mye på det, og konsentrere seg om dataspillaktige simulatorer, more seg på skytebanen og kanskje oppsøkte Saab Bofors sin utstilling der hvitvinen flyter friere enn noe annet sted. Her er stemningen høy, og jeg tenker på den svenske komedien «LEIF, Sveriges svar på Rambo» fra tidlig 80-tall.
Leif er for de som ikke husker historien en direktør i en svensk hjørnesteinsbedrift som har solgt våpen til nokså tvilsomme regimer og som forsøker å finne ut hvem som lekker opplysninger om dette til pressen. Det viser seg å være ham selv som lekker opplysninger i søvne, og filmen når sitt høydepunkt når politiet jakter på Leif og en gruppe iranere etter en demonstrasjon av noen nye sykkel-tanks bestånde av en utskåret pappskive festet på en alminnelig sykkel. «Dom er billiga och avskrekkande» forklarer Leif. Nåja, jeg kan ikke dy meg og konfronterer en tilfeldig svenske med den gamle filmkomedien, hvorpå han smiler bredt og viser meg at noen faktisk har satt denne ideen ut i virkelighet! Vi blir stående lenge og betrakte en oppblåsbar stridsvogn og et oppblåsbart kampfly i full størrelse utført i badeball-materialer. Meningen er, i fullt alvor, at dette skal plasseres ut i en krigssituasjon for å lure fienden.
Det var noen nordmenn der også. De norske påmeldte bedriftene var Bakelittfabrikken, Nammo, Kongsberg Defence & Aerospace, Teleplan, Vinghøg, Offshore & Trawl Supply, Servo Kontroll, Trelleborg Viking og MG Marin. Nordmennene hadde norsk flagg, en fantastisk kantine og stilte selvsagt kun ut våpen som kan benyttes til å kjempe for fred, demokrati og menneskerettigheter.