Dem, krigen og oss

Menneskenes historie er tilsynelatende en historie om krig. Det skyldes kanskje at altfor lite er nedtegnet om perioder preget av fred og sameksistens mellom mangfoldet av menneskelige samfunn og sivilisasjoner. Men det må finnes en underliggende årsak til historias vedvarende utbrudd av aggresjon og tilintetgjørelse.

«Den moderne videnskab har for første gang i historien givet menneskeheden muligheden for, at leve et liv i komfort fri for sult og kulde og den konstante trussel fra dødelige og smitsomme sygdomme. På samme tid har videnskaben givet menneskene muligheden for, at tilintetgøre civilisationen med atomvåben, eller, at gøre kloden ubeboelig gennem overbefolkning og forurening. Spørgsmålet om hvilke af de to veje vi vælger, er bogstaveligt talt et spørgsmål om liv eller død for vores efterkommere.» (Avery, John: Space Age Science and Stone Age Politics Det danske Fredsakademi, 2004)

Av Ola Lars Andresen

I dette skrivestykket tar jeg opp noen tanker om vår grunnleggende oppdeling av verden i oss og dem og den vestlige sivilisasjons dualisme.

Er det en tilfeldighet at krønikenes Jesus – «jødenes konge» og «guds sønn» – nådde omtrent samme alder som Alexander (356 – 323 før «hans» tid)? Kanskje ikke. Det fins forestillinger om at krig kan føres for å oppnå ønskede politiske mål. Fins det en sammenheng mellom ham som angivelig sa at hans rike ikke var av denne verden, og den unge makedonske kongesønnen som lot seg krone som «verdens» hersker? Har Alexanders erobringer noen forbindelse til den nåværende verdens eneste supermakt? Hvor befinner «verden» seg og hvem er «vi» hva enten vi taper eller vinner krigen?

VERDENSKRIG
Det fins faktisk utbredte forestillinger om at krig kan føres for å oppnå ønskede politiske mål. Og da man gikk på det som en gang et folkeskolen – tenk det Hedda, en skole for folket – lærte man til og med om første og annen verdenskrig, men det ble tillært uten å bibringe elevene større evne til kritisk undring eller åpen mistenksomhet. Dette er vel bare å akseptere.

Foruten romerkriger, korsfarerkriger, napoleonskriger og enkelthendelser som slaget ved Stanford bridge (1066) eller i Dynekilbukta (1716), lærte man altså at menneskene så langt hadde greid å utkjempe to verdenskriger. I den første var visst Norge ikke helt med og var derfor kanskje ennå ikke riktig blitt en del av verden, men det skulle vel bare mangle. Vi var jo helt ny på kartet som sjølstendig nasjonalstat, og det er vanskelig å forestille seg at 1.verdenskrig ville ha inntruffet om det ikke hadde vært for nasjonalstatenes inntreden på den kontinentale, europeiske, historiske dagsordenen. Det hadde jo tatt både en 30-årskrig og en 100-årskrig for å etablere de største og mektigste av dem. Men i 2.verdenskrig rakk vi både å bli hærtatt og å «vinne» til slutt.

Man skulle gjerne se resultatet av en mer eller mindre seriøs og grundig undersøkelse av hva elevene i norsk skole i dag får ut av undervisninga om det som benevnes som 1. og 2. verdenskrig. Får de en sjanse til å stille kritiske spørsmål ved forestillinger om verdenskriger? Eller stilles de mer eller mindre på linje med disiplene til lærer Bin Laden, og lar seg innpodes den evige, enøyde Sannhet?

MÅL OG MIDDEL
Verdenskriger er nok noe som trolig utkjempes i stadig større omfang, i takt med teknologisk og annen utvikling. Krigen mellom de få som har mye og de mange som nærmest intet har, er en forestilling som er like gammel som det gamle testamentets kilder, og brakt inn i Vestens sivilisasjoner med blant annet Bibelens ord om at de som har mye skal få mer, mens de som intet har, skal fratas det lille de allikevel måtte ha igjen etter plyndring, krig og kapitalisme.

Sånn fungerer det ofte i naturen også, så det er ikke underlig at slike tanker og forestillinger er meislet inn som kjensgjerninger i våre kollektive hukommelser. Men en virkelig, full verdenskrig, uten nøytrale (og ganske så nødvendige «utenforstående» parter) har menneskeheten ennå ikke stått overfor. La oss håpe at det aldri vil skje, for vi har ingen garantier for at noen vil overleve noe sånt – ikke med vår tids våpenarsenaler og muligheter for å begå gigadrap. Kanskje det siste innebærer at vi står overfor en grense for utviklinga av faenskapet, kan vi tenke, men det er nok et altfor fåfengt håp. Truslene om total utslettelse av all sivilisasjon slik vi kjenner dem, er som John Avery peker på, smertelig tilstede.

Her snakker vi rett nok bare om forestillinger om verdenskrig. Et annet ord for forestilling er for eksempel innbilning. Som antydet i begynnelsen fins det innbilninger om at krig kan medføre ønskede resultater eller mål. Lar sånne forestillinger seg bekrefte? I et
lenger historisk perspektiv bør man nok betvile det, og medgi at erfaringene etter Alexander, Cæsar … Karl 12., Napoleon, Hitler, Churchill og Bresjnev burde ha eliminert alle sånne oppfatninger. Det er ingen tilfeldighet å nevne Alexander først i denne sammenhengen. Han erobret «hele verden.» Og hva gjensto etterpå av hans eget land, Makedonia?

«KAKO CTE?» spurte kanskje Alexander når han støtte på nye folk han fikk underlagt seg. «Åssen har dere det?» Eventuelt et høflig spørsmål, men det han burde ha spurt seg sjøl om, var hva som kom til å bli stående igjen av hans egen nasjon og kultur, etter hans erobring av resten av «verden.» Jo, i dag fins det i hvert fall et makedonsk skriftspråk, eller rettere sagt to, for noe skrift er nedskrevet med latinske og resten med kyrilliske bokstaver. Det fins et landområde kjent som Makedonia og i en del av området ligger republikken Makedonia, som en levning av det ikke så veldig gamle Jugoslavia, og man kan lese seg til at «landet» også er kjent som Catena Munda – «knutepunket mellom verdene» (Asia og Europa). Ikke noe dårlig navn det, men det reiser jo tvil ved hele Alexanders prosjekt – å la seg krone som hele verdens hersker. Og du blir ikke populær blant dine greske venner når du omtaler denne republikken ved navns nevnelse. Ifølge gresk nasjonalistisk tradisjon er hele det historiske landområdet ikke annet enn gresk territorium. Sjåvinistisk og revisjonistisk gresk populisme betrakter rett nok ikke makedonerne i den makedonske republikken som «de andre.»

Den æren forbeholdes tyrkere og muslimer, så dette kan få oss til å spørre: Hvor er verden og hvordan påvirker den oss? Hvor er vår posisjon, befinner vi oss over eller under eller midt i vårt eget verdensbilde? Hvis vi klarer å finne et noenlunde klart svar på det siste spørsmålet – hva vil det i så fall kunne innebære for våre egne liv (og for dem vi ønsker å ta livet av)?

Men før vi kommer så langt, tvinges vi til å vurdere muligheten for om vi fortsatt er i stand til å tenke sjøl, og først og fremt, om det er mulig å tenke noe nytt i det 21. århundret? Monoteister av alle slag, som er overbevist om at det fins en evig sannhet og et en gang for alle fastlagt skaperverk, altså en uforanderlig verden som er den samme i dag som den alltid har vært, bør rent logisk svare nei. Ateister og darwinister av de fleste slag burde være i stand til å svare ja. Hvis vi befinner oss i en evolusjon, som omfatter og endrer den fysiske verden, er det nærmest utenkelig at ikke hver ny generasjon – på bakgrunn av et endret erfaringsgrunnlag – ikke bare kan, men er nødt til å tenke nye tanker.

DUALISME
Mot en forestilling om at det fins en grad av tvang involvert i et hvert levd liv, strever naturligvis alle slags frihetsforestillinger. Slike tanker er i hvert fall ikke nye tanker. Dualistiske forestillinger er trolig eldre enn – og var kanskje til og med en forutsetning for – vår nedtegnede sivilisasjon. Kanskje det var dualistisk tenking som gjorde det nødvendig å få skrevet tankene ned, siden de ble altfor mangfoldige til at den enkelte kunne rydde plass til dem i huet. Om dette skulle være en ny tanke eller ikke, kan være veldig vanskelig å overskue eller ta stilling til. Språket har i seg sjøl en dualistisk funksjon, ved at det kan brukes både til å avklare og tilsløre verden. Det kan noen ganger fortone seg som om språket – det menneskelige, menneskeskapte kommunikasjonsverktøyet – er utviklet som et høyst nødvendig verktøy i vår utvikling, uten at vi egentlig har greid å ta stilling til hva det skal brukes til. Kanskje forestillingene om «oss» og «dem» bare er et produkt av vår dualistiske persepsjon og tenking?

En vesentlig kategori av de andre består av dyr. Dyr kommuniserer utvilsomt også ved bruk av lyder. Men det synes å være åpenbart at de har langt breiere registre å spille på, og at de kommuniserer med hverandre på sofistikerte vis som er oss ikke-eksisterende. Vi fatter ikke at de fins, og derfor eksisterer de ikke for oss. Det er lett å registrere at etter hvert som jeg lærer min egen hund nærmere å kjenne, foregår mer og mer effektiv kommunikasjon oss imellom uten bruk av ord og lyder. Noen ganger lurer jeg på om vi kommuniserer telepatisk. Nå er vi rett nok begge seende, så mange meldinger utveksles gjennom mimikk og øyekontakt.

Men jeg kjenner til at blinde bikkjer fort lærer seg å kompensere for sitt handikap, samtidig som vi alle veit hvor eventyrlig dyktige blindeledsagere hunder kan trenes opp til å bli. Dette bør trolig ikke oversees, for det ville være merkelig hvis ikke  kommunikasjonsevnene og -midlene våre ikke var underlagt de samme evolusjonsprosesser som har preget resten av vår forhistorie. Hvis vi faktisk er del av en utvikling.

KRIG MOT NATUREN
Jeg tror ikke folk som lever av å avle svin og dyrke mais har noen interesse av å ødelegge økologiske systemer i særlig høy grad, uansett hvor slemme de kan bli mot hverandre, sånn som kanskje var tilfelle i Inkariket og under aztekersivilisasjonen. Hadde de bare gitt faen i å samle så mye gull og sølv. Så hadde kanskje portugisere og spanjoler dratt videre til India! India angår oss kanskje mer, siden «vi» (indoeuropeerne) alle sammen kan knytte forhistoria til dagens India og Pakistan. Det var trolig noen av «oss» – våre indoeuropeiske forgjengere – som skapte et slags økonomisk og politisk fellesskap på det indiske subkontinentet gjennom erobringer og etnisk rensing, kanskje uten sidestykke før europeerne gjorde sine desperate forsøk på å utrydde all opprinnelig sivilisasjon på de to amerikanske kontinentene.

Dagens USA er vel knapt annet enn en forlengelse av europeisk sivilisasjon og kultur ispedd noen forfriskende innslag fra Afrika og Asia. I dag bruker Vesteuropa USA til å føre våre kriger for oss. Med USA i rollen som ubestridt militært ledende, trenger vi ikke
lenger krige sjøl. I hvert fall ikke utenfor egne grenser. Men det kan se ut som det blir svært dyrt og risikabelt å operere med en suveren supermakt. Særlig når denne truer hele klodens økosystemer. Disse inkluderer naturligvis dyreriket og det økologiske mangfoldet, kanskje bortsett fra insektverden, som det påstås vil overleve alt, så lenge jorda i det hele tatt eksisterer. I dagligtale forbinnes de «andre» sjelden med dyra.

Forestillingene våre er sannsynligvis altfor menneskesentrerte til at det kan bli sånn. De andre er oftest ganske enkelt forestillinger om andre mennesker, som oppfattes som annerledes enn oss. Vi splitter som sagt menneskebildet opp i «vi» og «dem». Vi har gjort oss avhengige av å operere med et bilde av noen andre for å kunne definere oss sjøl. Det kan synes som om vi ikke kommer utenom det dualistiske verdensbildet, heller ikke når det gjelder å bestemme vår egen identitet. Det går an å lure på om ikke hele forestillingen om «andre», er et falsum skapt av det kognitive systemet vi er utstyrt med, ved at nervesystemet oppfatter seg sjøl som «vi,» mens impulser utenfra gjennom syn, hørsel og luktesans i stort monn oppfattes som informasjon om og fra ’andre’. Jo, du ser din egen hånd, men du skiller den straks fra alle andres hender og regner den første som del av deg og alt annet som det eller de andre.

Å TEMME NATUREN
Man skal nok være forsiktig med å la seg forblinde av et menneskesentrert verdensbilde, for det kan godt være at de mest omfattende verdenskrigene foregår mellom mennesker på den ene sida og det vi ofte oppfatter som «naturen» på den andre sida. Dette er problematisk, siden vi er en del av naturen. Sivilisasjonene er rett nok bygd på en vesentlig «temming» av «vill» natur, men det er grenser for hvor langt naturen lar seg temme uten at den dør, og når naturen dør, dør også noe av oss. Dreper vi hele naturen, går vi sjøl under.

En vestlig sivilisasjon som temmet veldig mye villnatur, og det ofte på et forbildelig sett, var den romerske. Romersk ingeniørkunst frambrakte tekniske byggverk med ufattelig presisjon, som kunne lede vann over enorme strekninger, uten å rasere landskapene
rundt dem. Vann var den gang som nå en strategisk vare og en grunnleggende ressurs. At fortida rommer byggekunst som står som gåter for vår egen teknologi, er de store pyramidene i Giza i Egypt det beste eller i hvert fall mest kjente eksemplet på. Romernes akvadukter er av langt nyere dato, og byr kanskje ikke på like store gåter som pyramidene, men de representerer fremdeles en imponerende beherskelse av intrikate fysiske lover. Pyramidene er så massive og fullkomne, at de står der mer eller mindre intakte den dag i dag. De representerer på sett og vis en sivilisasjon som – for å bruke et litt suspekt uttrykk – har overlevd tida.

Romernes akvadukter krevde derimot varig vedlikehold, men dette ble umuliggjort av Cæsars vidtrekkende erobringer. De byggetekniske evnene som ble utvist av den romerske sivilisasjonen fant ikke sitt motstykke i imperiebyggernes politiske dyktighet. Riket ble for stort til at de klarte å holde det sammen. Kimen til rikets deling og sammenbrudd lå imidlertid i Roms uslukkelige tørst på å vinne kontroll over nye områder. Som i kanskje all imperiebygging ble erobringene forklart ut fra behov om å sikre og trygge det man allerede hadde. Forsvarstenkning førte til nye kriger som i siste ende rev ned alt mulig forsvar.

ROMA OG NORDEN
Betraktninger om Romerriket forekommer kanskje noen å være universelle og sentrert i europeisk historie. Det er slett ikke tilfelle. Fra Augustus startet imperiebygginga ca 30 år før vår tidsregning, gikk det mindre enn 500 år før Vestriket brøyt sammen. Østriket (Bysants) eksisterte derimot i nesten tusen til, og hadde tyngdepunkt i det vi nå kaller Midtøsten. Formålet for imperiets militære virksomhet ble utlagt som behovet for å sikre Pax Romana – den romerske fred – men virkeligheten var nok ikke så edel. Det var snakk om å sikre områder med viktige råvarer og andre ressurser, samt ikke minst de viktigste handelsknutepunktene.
Sånn var imperialismen også før kapitalismen så dagens lys. Men det er – som jeg har skrevet annetsteds – noe svært forsonende med romersk rett og forvaltning, nemlig ideen om romerske borgeres like rettigheter og plikter. For en fri mann i Romerriket ble det kanskje veldig enkelt å skille mellom vi og dem.

KINESISK ALTERNATIV
Retter vi blikket mot vår egen historie, finner vi imperiebyggere og kolonialister i mindre skala, som ikke etterlot seg synderlig mer varige spor enn verdens store keisere. Karl 12., som regjerte fra 1697 til 1718, er et godt eksempel. I år 1700 var Sverige blitt en stormakt.

Karl ville gjøre den større, til noe i nærheten av et nordeuropeisk imperium, og gikk først til krig mot Russland, og vant det første slaget ved Narva, før han konsentrerte seg om Sachsen og Polen. Han underla seg Polen og tvang ifølge leksikonet i 1706 Sachsen «ut av krigen,» før han igjen rettet blikket mot Moskva.

Det endte med nederlaget ved Poltava i 1709. Hvor omfattende erobringstoktene egentlig var, illustreres kanskje best ved at Karl måtte flykte til Tyrkia, noe som ledet Danmark til å angripe Sverige. Da Karl møtte døden i form av en kule under et angrep på Fredriksten festning i 1718, var ringen nesten sluttet, men krigene tok først slutt i 1721, da Sverige måtte avstå Baltikum,
Sørkarelen og det Karelske nes i dagens Russland. Hva som skjedde med Russland i det 19. og Sovjetunionen i det 20.århundre kjenner de fleste til, på samme måte som Tysklands turbulente historie.

Dette perspektivet kan likevel kalles ensidig vestlig eller ensidig «moderne.» Man bør derfor ikke se bort fra den ganske annerledes kontinuiteten i den kinesiske sivilisasjon. Den representerer langt på vei det stikk motsatte av Vestens aggressive drømmer om kolonivelder og imperier, for den kinesiske kontinuiteten og stabiliteten gjennom mer enn to tusen år, som regnes tilbake til Alexanders tid, var i hundrevis av år preget av en vedvarende «velvilje» til å la seg hærta og okkupere igjen og igjen, av stadig «nye» folk, som rett nok grunnla nye dynastier, men som oftest eller alltid lot seg oppsluke av de okkupertes tanker, tradisjoner, tro og sivilisasjon og kulturbredde. Kina kjenner til overmål til krig, men det bør diskuteres om Kina fikk sin makt og sitt omfang ved å føre krig, eller ved å la seg angripe og beseire i krig. Det kinesiske eksemplet kan legges til grunn for en mulig hypotese om tapernes langsiktige seire.

KLOKT ELLER IKKE
Spørsmålet blir: Å føre krig sjøl – er det lenger klokt? Hvis det noen gang var det? Jeg skal ikke argumentere mot forsvarskrig, sjøl om for eksempel den kinesiske tradisjonen gjør det fristende. For det å nekte noen å forsvare seg, krever stort engasjement og en enorm tilgang på pålitelig info og korrekt forståelse av en gitt historisk konflikt. Personlig oppfatter jeg dessuten ikke Gandhis ikkevoldslinje som pasifistisk. Gandhis ulydighetsprinsipper stiller på sin side også krav om personlig og politisk engasjement og personlig mot, og en evne til å ta personlige initiativ som står uendelig fjernt fra all militær tankegang og filosofi. Hver soldat blir sjeldent annet enn et lite tannhjul i et stort maskineri, og verre enn som så: et knøttlite rusk i et digert og uoverskuelig historisk spill.

Gandhi burde derfor appellere mye sterkere til den «vestlige,» «moderne» individualisten, enn enhver Bush eller Sharon. Men også det hellige markedet burde tilsi forståelse for at det å føre sin egen krig nå er avleggs. Og det har «vi» (Nordvest-Europa) altså tilsynelatende oppfattet. Kanskje med unntak av Storbritannia. Allerede da vi gikk med i Nato var det for å la amerikanerne slåss for oss. Noe de har gjort siden. «Vi» toer derfor våre hender og krever å framstå som «fredselskende» når det trengs. Mens vi profiterer stadig mer på den vedvarende, ikke helt totale verdenskrigen. Vi høster der vi har sluppet å så, og lar USA gjøre drittarbeidet. Brussel opptrer (også på norske vegne) som en kollektiv mafiaboss med kritthvite mansjetter.

IMPERIER OG KOLONIER
At det er sånn, burde ikke forundre noen. Vi har levd så lenge med kolonialforretningen at vi ikke kan forestille oss et liv uten den, eller at vareutvalget i supermarkedenes hyllekilometer ikke skal fortsette å øke i omfang og samtidig bli stadig billigere. Dette er spørsmål som knapt ble oppfattet som pinlige for 75 eller 50 år siden (da kolonialvarene ennå ikke var spesielt billige for norske pengepunger). Men med GATT og WTO er de i utrolig fart blitt enormt påtrengende. Jo, vi snakker fortsatt om imperialisme og krig. En utvikling som startet med erobringa av kolonier og med handelen med råvarene de produserte. Men koloniene var i
stand til å levere mer enn råvarer og slaver. De hadde fortsatt overskudd av enda billigere arbeidskraft enn de såkalte moderlandene (les: koloniherrene) rådde over hjemme. Derfor ble de britiske veveriene svært så fort lagt ned igjen med en rasende brutalitet av kapitaleierne, en sosial brutalitet som ble oppfattet som rein rovdyrsoppførsel.

Tekstilarbeiderne i Irland og England tapte kampene på 1800-tallet. Som bil- og ektronikkarbeiderne i Tyskland og USA på 1900-tallet. Da disse linjene ble skrevet, kjempet frihandelsmastodonten EU en tapt kamp mot et kvelende lager av importert kinesisk konfeksjon, allerede kjøpt og betalt av europeiske kolonialgrossister, men som politikerne ikke ville at de skulle selge. Verden var som vanlig av skaftet. Det kunne se ut som om Brussel ikke hadde forstått at handelskrigen er en del av krigen. Her bør det naturligvis granskes om en seier i en handelskrig kan lønne seg bedre enn en seier – for ikke å si et tap – i en krig med militære midler. Gandhi var sannelig for boikottmidler, men måtte derfor agitere for nøysomhet og for å gjenreise sjølrespekten
gjennom å leve enkle liv.

Verden så også at det var internasjonal isolasjon og boikottmidler og handelssanksjoner som tvang Sør-Afrikas apartheidregime i kne. Eller var det sånn at Sør-Afrika ganske enkelt ikke lønte seg lenger, trass i alle råvarene? Det er et vanskelig spørsmål å stille i en globalisert økonomi. USA går med underskudd så det suser, men kjemper våre kriger. Sør-Afrika kjempet først og fremst sin egen. Var det dette, verden ikke lenger gadd betale for?