Alle partiene på det norske Storting ønsker å begrense innvandringen til riket. Stort sett mest mulig. Men hvorfor? Vi har forsøkt å finne argumentasjonen bak de stengte grensene, flyktningepolitikk holdt utenfor.
Av Morten Rønning (Publisert 27.7.04 i Ikkevold 2/04)
Hvorfor er egentlig Fremskrittspartiet så eitrande forbanna på innvandringen? Fordi partiet består av en gjeng rasister? Ikke hvis vi skal tro partiets program. Det heter: «Fremskrittspartiet mener på prinsipielt grunnlag at det ideelt sett burde være en friest mulig bevegelse over landegrensene av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft.» Alt vel så langt. Men det var denne snyltingen, da.
«Dette (fri innvandring) forutsetter imidlertid at eventuelle sosiale ordninger og annet som forutsetter langvarig opparbeidelse av rettigheter ved innbetaling eller ved statsborgerskap, ikke gis til innvandrere.» OK, det er frykten for snylting som er drivkraften, altså. «Da innvandrere i Norge, også fra områder utenom EØS-området, etter dagens lovgivning automatisk får fulle rettigheter under sosiallovgivningen og folketrygden uten forhåndsinnbetaling, vil Norge fremstå som et land hvor enhver er garantert meget godt livsopphold på det offentliges bekostning. Derfor kan en ordning med fri innvandring ikke gjøres gjeldende i praksis. Fremskrittspartiet er følgelig imot fri innvandring.» Egentlig for, men dagens sosiale lovverk tvinger altså partiet til å fravike sine egne idealer, om at det «ideelt sett burde være en friest mulig bevegelse over landegrensene av (…) arbeidskraft.» En endring i dagens sosial-lovgivning ville således gjøre partiet til tilhengere av fri innvandring.
Ukrenkelig egenverdi
Partiet Høyre på sin side bygger all sin politikk på respekten for menneskets ukrenkelige egenverdi. «Alle mennesker er født forskjellige, men med den samme ukrenkelige egenverdi. Fordi alle mennesker er like i verdighet, uavhengig av individuelle kjennetegn, egenskaper og gruppetilhørighet, har alle mennesker rett til liv, til å beskytte sitt liv og til beskyttelse av sitt liv», heter det i partiets program. Av dette kunne vi utledet at dette også gjelder muligheten for å skifte hjemland, slik vi nordmenn stort sett kan velge og vrake kloden over, hvis vi ønsker å skifte nasjonalitet. Men også Høyre går på trynet, når hverdagen skal håndteres. «Med utgangspunkt i at mennesker er likeverdige, vil det ideelle være fri menneskelig bevegelse over landegrensene. Fordi mobiliteten på tvers av landegrensene er stor og uforutsigbar, er det imidlertid vanskelig for en stat å føre en innvandringspolitikk som skiller seg vesentlig fra nabolandenes. Høyre ønsker en innvandringspolitikk der fri menneskelig bevegelse først og fremst er betinget av den enkeltes mulighet til å forsørge seg selv og sine.» Dette finner regjeringspartneren altså ikke mulig, fordi vår politikk ikke kan skille seg nevneverdig fra våre nabolands. Svenskene? Danskene?
Innvandring er bra!
I liberalismens høyborg, nærmere bestemt Venstres Hus i Møllergata, finner vi endelig noen som synes innvandring er bra. «Innvandring er positivt og nødvendig. Norge skal være et flerkulturelt, integrert samfunn», heter det i partiets program. «Vår framtid avhenger av at vi kan utnytte de positive mulighetene innvandring gir, kulturelt, sosialt og økonomisk. Vi trenger økt arbeidsinnvandring for å sikre verdiskapning og velferd. Evnen til å ta opp i seg andre kulturimpulser er avgjørende for videreutvikling av samfunnet» tror regjeringspartneren.. Venstre vil «åpne den ærlige dør til Norge, klart adskilt fra asylveien, med klare regler for arbeidsinnvandring knyttet opp mot bedrifter og lokalsamfunn», hva nå det skal bety. Prinsipprogrammet balanserer forsøksvis to hensyn: «Mennesker skal kunne bevege seg fritt mellom landegrensene, når det skjer i respekt for det enkelte lands lover. Et lands innbyggere har likevel utfra egen interesse, rett til å regulere opphold og bosetting i landet av hensyn til landets sikkerhet, økonomi eller andre forhold. Utøvelsen av denne suverene statsretten må skje på en slik måte at det ikke krenker statens egne innbyggere…» Altså: også hos Venstre kan den enkelte borger sette egne økonomiske hensyn over idealet om fri flyt. Bare dette ikke går på bekostning av egne innbyggeres ved og vel.
I Jesu navn?
Jorda tilhører alle, slår Kristelig Folkeparti fast. At Norge tilhører nordmenn i større ustrekning enn resten av jordas befolkning, kommer allikevel frem ved videre lesing av partiprogrammet. «Kristelig Folkeparti ønsker et regelverk for innvandring som sikrer nødvendig kontroll. KrF ønsker samtidig å myke opp reglene for arbeidsinnvandring for personer fra land utenfor EØS-området», slår partiet fast. Videre :»Dagens regelverk er urettferdig fordi det begunstiger mennesker fra verdens rikeste land. Personer fra land utenfor EØS-området må sikres like muligheter. Det er også et økende behov for mer arbeidskraft i Norge. KrF vil innføre et arbeidssøkervisum slik at det går an å søke om oppholdstillatelse dersom man får skaffet seg arbeid. (…) Det må bli enklere å søke om arbeid direkte fra hjemlandet.» Altså: dersom verdens fattigste, mot formodning, klarer å sikre seg arbeid i Norge fra hjemlandet, skal de ønskes velkommen, i det minste til å søke et eget arbeidssøkervisum.
Der de bor
Senterpartiet mener at «Forutsetningen for fred er (…) en global fordeling som gir jevnere levekår for folk». Med nærmere lesing av deres prinsipprogram, blir det klart at dette ikke nødvendigvis omfatter fri innvandring. Sannsynligvis det motsatte. Fordi: «Den liberalistiske økonomiske tenkningen basert på fri flyt av kapital, varer, tjenester og arbeidskraft (…), fører til rovdrift på ressursene, økte forskjeller, utrygghet og ustabile forhold.» Ganske rene ord for pengene. Løsningen? «Solidaritetsarbeid, utdanning og kulturutveksling mellom fattige og rike land bør utbygges.» Dette internasjonale arbeidet må bygges på «samarbeid mellom selvstendige nasjoner og fellesskap basert på folkerettslige prinsipper. Samarbeidet må bygge på gjensidig forståelse og åpenhet, og alle bør ha lik rett og mulighet til å delta.» Der de bor, sannsynligvis. Men problemene består: «Krig, sult, etniske konflikter og miljøkriser tvinger folk til å forlate sine hjem. Tallet på økologiske og økonomiske flyktninger vil bli stadig større dersom ikke kursen legges om. For å hindre slike uønskede folkevandringer må det arbeides for at folk i størst mulig grad gis mulighet for et menneskeverdig liv der de bor.» Nemlig!
Arbeid for alle?
«Solidariteten og kravene til fordeling kan ikke stanse ved Norges grenser», skal vi tro Arbeiderpartiet. Ved finlesing av partiets vedtak og programmer synes det allikevel som innvandrerne nettopp kommer til å stanse der. På vei inn. Et av partiets mange slagord, «Sammen – fordi vi trenger hverandre», kan bygges ut med et annet, «Økt mangfold og impulser fra andre kulturer er grunnleggende positivt.» Det skulle gi et ganske så positivt utgangspunkt, for alle som ønsker å komme til landet. Nå vet vi at det ikke er riktig slik. Med fagbevegelsen i jakkeermet og slagordet «Arbeid for alle», i betydningen nordmenn, blir resultatet like gjerne det motsatte. Arbeiderpartiet har ikke satt fri innvandring på dagsorden, ei heller skrevet nevneverdig om innvandring i egne programmer. Når fraser som at «Alle mennesker søker frihet. Frihet fra undertrykking og nød. Frihet til å gjøre egne valg og forme sine liv. Frihet til å uttrykke sine meninger og til å påvirke egne livsbetingelser. Alle mennesker ha+r samme verdi.», ikke leder til noen uttalt politikk i forhold til innvandring, kunne vi tolket dette som feighet.
Solidaritet?
Sosialistisk Venstreparti er særdeles glad både i ordet solidaritet og menneskerettigheter. I utgangspunktet synes ikke dette å få store utslag i partiprogrammet, gjennom vedtak om innvandring. Det heter at «Solidaritet må vere utgangspunktet for utforminga av norsk politikk når det gjeld fattige land. Det er ein grunnleggjande rett å få oppfylt behova sine når det gjeld mat, vatn, arbeid, utdanning og sosial tryggleik», men altså ikke et ord om hvor. Ifølge partiet står Norges valg mellom «å vere ein lojal støttespelar for mektige vestlege kapitalinteresser eller å føre ein politikk som folkefleirtalet både i rike og fattige land har fordelar av.» Partiet sier ingenting om hva folkeflertallet i den fattige del av verden sier om innvandring til Norge. Partiet er allikevel sikre på at «dersom vi skal greie å hindre krig og konfliktar, må vi solidarisere oss med dei fattige og undertrykte. Noreg må i større grad støtte fattige land og folket der.» Ordet der signaliserer nok det viktigste her.