Når arkeologer graver etter våre røtter så er murer noen av de eldste tegn de finner på det som kalles sivilisasjon.
Kommentar av Jørgen Johansen (Publisert 27.7.04 i Ikkevold 2/04)
Når arkeologer graver etter våre røtter så er murer noen av de eldste tegn de finner på det som kalles sivilisasjon. Det ser ut til at når folk har slått seg sammen i større grupper og blitt bofast så har de en tendens til å bygge murer rundt sine bosteder. Dette tolkes som forsvarsmurer mot andre folkegrupper. I Norge er bygdeborger eksempler på disse bygningsverk. Andre land har andre former for festninger.
Alle som har bodd en stund på den norske landsbygda vet at konflikter om grensemerker er meget vanlige. Noen» har flyttet grensesteinen og således fått noen kvadratmeter ekstra beite eller skogsmark. Murer og grenser har alltid skapt konflikter, noen av disse konfliktene har vært ekstremt voldelige. Stater er nesten definert med utgangspunkt i deres grenser.
Siden den Westfaliske freden i 1648 gjorde slutt på det som historikerne kaller trettiårskrigen og det internasjonale statssystemet ble opprettet har grenser spilt avgjørende roller i verdenssamfunnet. Internasjonale konvensjoner, avtaler og regelverk har blitt forhandlet frem for å beskytte staters integritet. En av de viktigste funksjonene for dette systemet var at hver enkelt stat var suveren innenfor sine egne grenser. Ingen andre skulle lovlig kunne legge seg in andre staters «indre anliggender». Intensjonen var å redusere antallet kriger. Men verden ble ikke fredligere av dette. Politiske grenser har vært i kontinuerlig endring. Bare siden 1945 har antall stater i verden blitt firedoblet og dermed har naturligvis grensene blitt flere.