En inntekt på 2,3 mrd i 2002 for salg av hele våpensystemer. Eksport av våpen totalt beløper på mye mer. Det er litt penger det. Men hvor lønnsomt er det egentlig?
Av Linda Oksnes
Publisert 27.7.04 i Ikkevold 2/04 (papir)
Regnskapets inntektsside er betydelig, men hva med utgiftssiden? Når en beregner samfunnets totale kostnader, ser man ikke bare på kostnader som bæres av bedriftene, men også på kostnader ved eventuelle eksternvirkninger. Mye tyder på at de samfunnsøkonomiske kostnadene ved våpenhandel er betydelige.
Hvor store de totale kostnadene beløper seg på, er i stor grad definisjonsavhengig. Subsidier og ødeleggelse av mennesker er eksempler på hva som kan tolkes som kostnader. Først nevnte påvirker norsk økonomi direkte, men den andre er nok den mest kostbare. For bedriftene som driver med den type produksjon er det nok lønnsomt, ellers ville de funnet på noe annet. Hva Staten og vi andre tjener på det er høyst uklart. Myndighetene mottar riktignok inntekter i form av skatt. På den annen side bidrar de til å dekke produksjonskostnader og sitter igjen med forpliktelser om å undertegne gjenkjøpsavtaler. Beslag av verdifull arbeidskraft kan også sees på som en form kostnad. I hvert fall hvis arbeidskraften kan gi større avkastning ved å bruke kompetansen på andre områder.
Våpennæringen har en bråte ingeniører, blant annet i realfag, i sin arbeidstokk.
Det snakkes stadig om at det er for få som tar en grad innen realfag. Hvis dette ikke bunner i frykt for tap av prestisje, som følge av dårlig resultat på den internasjonale realfagsstatistikken, kunne kanskje samfunnet vunnet på å frigjøre noen av disse fra våpenindustrien? De kunne sikkert brukt sin kompetanse til noe mer nyttig. Litt pedagogikk og vips de kunne blitt lærere. Subsidier føres under utgifter i statsbudsjettet. Norsk våpennæring er sterkt subsidiert, pluss at de driver under særs gunstige rammebetingelser. De direkte tilskuddene er blant annet i form av SND- og FoU-midler (et spleiselag mellom norske myndigheter og norsk næringsliv). I 2003 ble det over statbudsjettet brukt en halv milliard på forskning og utvikling (FoU-midler) (et spleiselag mellom norske myndigheter og norsk næringsliv). I 2003 ble det over statbudsjettet brukt en halv milliard på forskning og utvikling (FoU-midler) for rene forsvarsformål. Vinghøg A/S, som med støtte fra SND utviklet AMRWS, et teknisk avansert våpensystem, er et eksempel på et SND-støttet prosjekt. I tillegg kommer prosjekter som siktes inn mot både sivile og forsvar.
Som mer indirekte tilskudd, er forskning og markedsføring. Til promotering av norske produkter, har Forsvaret ansatte ved flere utenriksstasjoner. Disse reklamekonsulentene, som lever fett på Forsvarets gasje kalles forsvarsattacheer. Til forskning er det etablert et eget institutt, FFI – Forsvarets forskningsinstitutt. Subsidier medfører en vridning i markedet mot økt produksjon. Så lenge det i et uregulert marked produseres mindre enn det som er samfunnsøkonomisk optimalt, er dette positivt. Spørsmålet er om noen der oppe mener at i et uregulert våpenmarked ville det produseres for lite? Forsvarsdepartementet kan ikke svare. Utvikling av nye våpensystemer kalles en investering i sikkerhet. Empirisk er en slik påstand diskutabel. Norske våpen blir anvendt aktivt, ikke bare til avskrekkelse. I en konflikt forverrer større mengder våpen både resultatet og selve konflikten. Norske våpen eksporteres til land som Italia, Storbritannia og USA. Og vi har ingen garanti for at de ikke ender i Algerie, Colombia eller andre land hvor overgrep foregår i stort omfang.
Kjøp av meg og jeg kjøper av deg
Gjenkjøpsavtalene er en slags uskreven lov som verserer i våpenmarkedet. Hvis vi skal gidde å kjøpe noe av dere, så må dere kjøpe noe av oss. Norske myndigheter har dessuten inngått en kontrakt om deltakelse i det amerikanske prosjektet Joint Strike Fighter. Avtalen går ut på å investere en milliard frem til 2012. Utbytte ved investeringen er kampfly, som de kan få kjøpe hvis de vil. Med andre ord, de har investert i et produkt de ikke vet om de vil ha, men har lagt inn smøring tilfelle de vil ha det. Slik får produsenten Lockheed Martin ennå mer penger, som kanskje går til å avholde strategiske kanapé-møter med amerikanske myndigheter. En milliard kroner er mye penger for bare goodwill. Sponsing av kanapé spising i det Hvite Hus er ikke pareto optimalt (økonomisk effektivt). Kaka kan bli større enn et par ekstra amerikanske bilringer og deres velvilje. Riktignok skal pengene gå til utvikling av nye supre kamp fly, som sikkert blir effektive på sin måte. Rimelig vil det vel være å si, at forbruk av våpen har negative konsekvenser. Derfor kan ikke støtte av våpenindustrien begrunnes med lønnsomhet. Produksjonen er større enn optimal, når negative virkninger er til stede. Det finnes ingen statistikk over hvor store kostnader drap og lemlestelse av mennesker medfører. «Et menneske liv kan ikke måles i penger.» Betalingsviljen, til en mor eller far som har mistet sin datter, for å få datteren tilbake er nok uendelig. Ingen penger i verden kan erstatte det tapet. Dette er en virkning ved forbruk av våpen som faller utenfor markedet. I dag er det menneskene som blir drept og deres pårørende, som bærer de største kostnadene. I andre markeder har en prøvd å integrere de eksterne kostnadene i markedet, eks. ved skattlegging. I prinsippet er det det samme om en skattlegger produsent eller forbruker. Hvem som tilslutt betaler avhenger av strukturen i markedet. Siden det er litt vanskelig å pålegge konsumentene av våpen en avgift, ville det kanskje vært praktisk å legge den på produsentene. Det ville vært en slags «lik og lemlestelsesavgift». Pålagt uendelig store avgifter, spørs det hvor lønnsom produksjonen vil vise seg å være.