Intervjuet av Sjur Papazian
Fredsforsker Jørgen Johansen fødtes i Halden i 1956. Han kom tidlig med i freds- og miljøbevegelsen. Dette ikke minst på grunn av Andre verdenskrig og den kalde krigen som startet rett etter.
Man hadde utviklet atombomben i slutningen av krigen og med den nye spente verdensomspennende konflikten fryktet man det som kom til å bli omtalt som atomvinteren, som er det populære navnet på et scenario der storstilt bruk av atomvåpen fører til global nedkjøling.
Jørgen ville finne og utvikle alternativer til krig og kom tidlig til å bli inspirert av anarkister som Krapotkin og Emma Goldman, samt den indiske frigjøringslederen og statsmannen Mohandas Karamchand Gandhi, vanligvis kjent som Mahatma Gandhi.
Gandhi, som regnes som «den indiske nasjons far», er kjent for sin rolle i Indias kamp for uavhengighet fra Storbritannia og hans fødselsdag den 2. oktober er nasjonal helligdag over hele India, (Gandhi Jayanti). Men han blir primært husket for sin bruk av ikke-voldelige metoder som sivil ulydighet i frigjøringskampen, forankret i det religiøse konseptet ahimsa.
Inspirert av Mahatma Gandhi, som regnes samtidig som den moderne pasifismens far ettersom den i stor grad bygger på Gandhis ikkevoldsfilosofi, og hans ikkevoldelige kamp for indisk selvstyre, men også av de (relativt) nye samfunnsvitenskaper, ble det utviklet en offensiv teori og praksis med ikkevold som utgangspunkt
I Norge fikk ikkevoldstenkningen en ganske prominent plass i samfunnsdebatten, ikke minst på grunn av sosiologen Johan Galtungs innsats. Galtung som var med i FMK fra 1960-tallet, regnes som grunnlegger av freds- og konfliktforskningen, etablerte fredsforskning som fag i Norge og ble en av de internasjonalt viktigste ikkevolds- og fredsforskere.
Jørgen ble allerede i 1971 derfor medlem i den norske pasifistiske organisasjonen Folkereisning mot krig (FMK), som ble stiftet av Olaf Kullmann og Lilly Weber i 1937. Dette som den norske seksjon av War Resisters’ International (WRI). Jørgen fungerte som FMKs representant i WRI siden 1979, og ledet WRI i de 8 årene mellom 1990-98.
WRI er en internasjonal pasifistisk organisasjon grunnlagt i Bilthoven i Nederland i 1921 med tilknyttede organisasjoner i mer enn 30 land og med hovedkvarter i London i Storbritannia. Organisasjonen valgte et brukket gevær som sitt symbol, og grunnleggerne vedtok en erklæring som har forblitt uendret: «Krig er en forbrytelse mot menneskeheten. Jeg er derfor fast bestemt på ikke å støtte noen slags krig, og å virke for å fjerne alle grunner til krig».
Flere miljøer vokste ut av FMK, deriblant Pax forlag (fra latin pax, «fred») , som ble opprettet som et selvstendig forlag og talerør for den økende venstreradikalismen i Norge i 1964. Forlaget sprang ut av kretsen rundt det pasifistiske månedsskriftet Pax som FMK hadde utgitt siden 1962, og arbeidet for å fremme en bedret siviltjeneste.
FMK kom senere, fra 1968, til blant annet å utgi tidsskriftet som hadde det passende navnet Ikkevold og som kom ut i rundt 2000 eksemplarer 6 ganger i året. En gjeng militærnektere og pasifister utgjorde på frivillig basis redaksjonen i organisasjonens avis, som omhandlet ikkevold, fredsarbeid og pasifisme.
Men til tross for et aktivt antimilitaristisk miljø i møte med den kalde krigens opprustning og atomvåpenspøkelse tilbrakte ikke folkene bak tidsskriftet en kjendistilværelse i det norske samfunnslivet. Unntaket var da syv i redaksjonen, inkludert Jørgen, feilaktig ble tiltalt for spionering i 1983.
En annen gruppe som vokste ut av miljøet rundt FMK var Kampanjen mot verneplikt (KMV), som så dagens lys i 1981 og var medlem av WRI. KMV ga i perioden fra 1990 til 1996 ut et rundbrev og i perioder tidsskriftet Basta!
Bakgrunnen til oppstarten av KMV var at FMK, som ble dominert av Sv’ere, primært fokuserte på militærnektere som tok siviltjeneste, mens KMV, som kom til å bli dominert av anarkistene, ble en organisasjon for totalnektere.
KMV, som er en organisasjon med flat struktur, var fra starten av preget av at flertallet av aktivistene bekjente seg til anarkopasifisme, noe formen kom til å bli preget av; det var ikke noe styre, bare kontaktpersoner. Prinsipielle avgjørelser ble tatt på stormøter, allmøter der alle som ønsket kunne være med. Det ble ikke ført medlemsregister eller krevd kontingent.
Jørgen, som hadde blitt meldt inn til verneplikt i 1976, er anarkist og totalnekter, og ønsket å arbeide mot en hver form for tvang, noe som førte til at han var med og startet KMV.
Ifølge Jørgen er den omlegningen av militæret som vi er vitne til i dag lite annet enn et forsøk på å rettferdiggjøre dets eksistens. Han mener vi hverken kan argumentere for militæret og våpenindustrien, men at begge bør legges ned. Før var det kamp mot slaveriet – men det kom på historiens søppeldynge, nå er det militæret sin tur å komme på dynga.
Kravet om en alternativ tjeneste, siviltjeneste, for den som av samvittighetsgrunner ikke kan gjøre tjeneste i militærforsvaret, er ifølge Jørgen nødvendig for å opprettholde den alminnelige verneplikt. Han hevder derfor at den ikke er fredsrelatert, og ser heller ingen grunn til å jobbe gratis for staten, noe som gjør at han har arbeidet for å fjerne alle typer for verneplikt.
Uansett hva man skulle mene hevdet militæret at man uansett skulle møte opp til sesjon. Gjør man ikke dette ble man satt til å avtjene verneplikt i fengsel, som vil si et fengselsopphold på opp til 16 måneder uten dom. Dette på grunn av at det ifølge staten ikke er en straff. Det eneste man gjør er å se om vilkårene har blitt fulgt.
Reaksjonene på sesjonsnekting var svært vilkårlige; alt fra fengsling til ingen reaksjon i det hele tatt. Dette ikke minst på grunn av at loven var svært uklar på dette punktet, noe som betydde at tolkningen og praksisen varierte. Man følte derfor behov for en organisasjon som fokuserte på deres sak, og dermed også sto for en mer radikal linje i kampen mot verneplikt.
KMV gjennomførte derfor en rekke politiske aksjoner, som Jørgen deltok på, inkludert en kampanje for å nekte sesjon (Meld-deg-ut-kampanjen), noe som tvang myndighetene til å drøfte problemstillingen og forsøke å etablere en ny og konsekvent praksis.
En av aksjonene innebar et forsøk på å rømme inn i fengselet for på den måten å vise solidaritet med sine venner, som også var totalnektere. Politiet ankom og de ble båret ut av fangevoktere. På denne måten forsøkte man å bruke humor som våpen.
Jørgen nektet all form for verneplikt og siviltjeneste, noe som endte med at han i stedet frivillig møtte opp i retten i 1982/83. Det ble en 2 dagers rettssak med ganske mange vitner, inkludert Amnesty International og folk fra FMK miljøet. Det hele endte med at staten hverken ville arrestere eller fengsle ham. Han måtte hverken betale bøter eller sone.
En annen episode oppsto da Øyvind Solberg, som også var aktivt medlem i FMK og KMV, ville ha Jørgen som aktor. Han kledde seg ut og utga seg som offentlig tjenestemann og lurte dermed Oslo byrett. Saken varte i timer. De hadde bedt inn et bredt publikum og alt ble filmet. Resultatet var at det ble en større mediesak og at man fikk satt spørsmålstegn ved måten ting ble gjort på. Jørgen tilsto hva han hadde gjort, men også denne saken ble henlagt.
I 1983 skjedde den såkalte Ikkevoldssaken, som inkluderte nattlige razziaer og flere lange rettssaker. Men dette var ikke første gangen Ikkevoldsredaksjonen hadde problemer med staten. Forsvarssjefen hadde allerede i 1981 anmeldt dem for en artikkel i Ikkevold med oversikt over forsvarsanlegg. Men denne saken ble henlagt i 1982. Dette etter at den var blitt etterforsket av POT, som blant annet foretok rettslige avhør i Oslo Byrett.
Den 13. oktober 1983 så myndighetene Ikkevold som en så stor trussel at politiet fra flere av landets politidistrikter slo til med maktens midler mot avisas lokaler i Gøteborgsgate og redaksjonsmedlemmenes private hjem og arbeidsplasser.
I en koordinert aksjon ble samtidig hjemmene til 12 medlemmer av Ikkevoldsredaksjonen i og utenfor Oslo ransaket, inkludert Jørgen og Ivar Johansen. 80 politimenn, mange fra Politiets overvåkingstjeneste (POT), deltok i aksjonen.
Dermed var den første politirazziaen mot en avisredaksjon i Norge etter Andre verdenskrig et faktum. Den gang, under krigen, hadde det vært Quislings menn som med nazilov i hånda hadde slått til mot den frie pressen.
«Jeg husker at klokka var sju på kvelden da tre politifolk i sivil banka på døra mi hjemme på Ise i Østfold. Det duskregnet og begynte å bli mørkt. Med seg hadde de en noen timers gammel ransakelsesordre fra Oslo Byrett. Jeg fikk beskjed om at hvis jeg ikke satt stille og lot dem gjøre jobben, ville jeg bli kjørt av gårde og satt på cella. Telefoner fikk jeg ikke lov til å ta», forteller Jørgen Johansen.
Hans umiddelbare reaksjon var – kanskje litt overraskende – glede. «Det første jeg tenkte var; nå er staten redd for meg. Tidligere hadde de klappet oss overbærende på skuldrene og latterliggjort oss. Nå var de skittredde».
I fire-fem timer holdt politiet på hjemme hos Jørgen. Hele leiligheten hans ble endevendt. Til og med ned i utedoen kikket POTs menn. Ikke bare hentet de med seg dokumenter fra Ikkevolds arkiv, hele FMKs medlemsregister ble rasket med.
Ikke minst var de svært interesserte i fredsaktivistens adresselister. «Blant annet tok de adresselister jeg hadde over Alta-aktivister, kontakter i Solidaritet i Polen og vassdragsvernaktivister i Innerdalen. Ja, de tok sågar med seg et arkiv jeg hadde på historiske personer før 1700-tallet. Alt med navn ble konfiskert», smiler Jørgen Johansen.
Saken var at FMK var på rundreise i Norge. Deres mål var å rette fokus på militærinstallasjoner aktivistene mente var bombemål fordi installasjonene var en del av NATOs og USAs atomstrategi.
Basert delvis på en misforståelse skrev de om et anlegg på Andøya i Nordland som myndighetene og Forsvarssjefen absolutt ikke ville at folk skulle vite noe om. Anlegget var en del av det amerikanske Sound Surveillance System (SOSUS), en serie kabler rundt om i verdenshavene som avlyttet alle lyder i havet for å kunne posisjonsbestemme alle Sovjetiske ubåter på vei fra Murmansk og ut i Atlanterhavet.
«At Norge var med på denne kjernefysiske galskapen var noe vi lenge hadde trodd, men ikke klart å bevise. Vi satte inn all vår fantasi på å finne indikasjoner på dette, og mente til slutt å kunne føre bevis for at SOSUS-systemet hadde en landstasjon på Andøya», sier Jørgen.
De påfølgende rettssakene omgjorde Ikkevoldsredaksjonen til høringer om norsk sikkerhetspolitikk. De benyttet seg av rettssakene til å kryssforhøre generaler, forsvarspolitikere, ministere og andre kunnskapsrike folk vi kalte inn som vitner og som var tvunget til å svare på våre spørsmål under ed og dermed få en rekke kunnskap om norsk sikkerhetspolitikk og hemmelige militære installasjoner. De færreste var vant til slike kryssforhør og plumpet ut med den ene fantastiske opplysningen etter den andre.
For eksempel kom det fram gjennom et slikt kryssforhør av Knut Frydenlund, daværende formann i den utvidede utenriks- og konstitusjonskomiteen, at Stortinget fikk sine opplysninger om etterretningstjenesten gjennom årlige hemmelige møter mellom forsvarsministeren, stortingspresidenten og formannen og nestformannen i utenrikskomiteen.
Denne lille gruppen hadde oppnevnt seg selv for lang tid siden uten å informere resten av Stortinget at den fantes, sier Jørgen, og forteller at SVs Stein Ørnhøi fløy i taket da han fikk vite dette.
Aktoratet ville ikke henlegge saken. De to sakkyndige i Ikkevoldsaken, Jacob Børresen og Finn Lied, la fram sine rapporter den 15. juni 1984. Deres konklusjon var den samme som aktoratets: Redaksjonsmedlemmene i avisa Ikkevold har gjennom en artikkel om en lyttestasjon for ubåter på Andøya gjort seg skyldige i å spre forsvarshemmeligheter. Dermed har de brutt straffelovens paragraf 90 og 91, de såkalte spionparagrafene, med en strafferamme på tjue år.
Politirazziaen mot Ikkevold slo ned som hovedsak på TV og i aviser og fikk stor omtale i årene som kom. De fikk mye støtte. Det tok rettsvesenet to runder å frifinne de sju redaksjonsmedlemmene, inkludert Ivar Johansen og Jørgen Johansen.
Først ble de tiltalte dømt i Oslo Byrett 29. mai 1985 for overtredelse av straffelovens paragraf 90 og 91, de såkalte spionparagrafene. Men året etter opphevet Høyesterett dommen på grunn av mangelfulle domsgrunner.
I desember 1986 ble de tiltalte nok en gang dømt i Oslo Byrett. Ivar Johansen fikk seks måneders ubetinget fengsel, de andre tiltalte fikk noe kortere straffer. Nok en gang havnet imidlertid saken i Høyesterett. De tiltalte anket og den 17. august 1987 ble det satt punktum i saken. Med tre mot to stemmer ble alle de tiltalte frifunnet.
Det som etter hvert ble det avgjørende og sentrale poenget var nok det at SOSUS-anlegget på Andøya var kjent for de lokale fiskerne. De satte stadig garn fast i kabelen som gikk ut fra landstasjonen, og fikk så gar erstatning fra Forsvaret for dette.
Sammen med andre bevis og vitneførsel som ble lagt fram fikk de dermed til slutt overbevist retten om at SOSUS-anlegget var bredt kjent blant folk på Andøya. Dermed fikk ikke Forsvaret medhold i at de hadde avslørt noe som var hemmelig.
Forsvaret tapte, Ikkevoldsredaksjonen ble frikjent og noen grenser ble flyttet i forhold til hva som var tillatt å skrive om, men Forsvaret fikk det som de ville: En mindre kritisk presse. Gjennom razzia og tiltale etter spionparagrafen ville de skremme journalister fra å drive med gravende journalistikk i forhold til Forsvaret og sikkerhetspolitikken, noe de ifølge Jørgen langt på vei har lyktes med.
Jørgen flyttet under tiden med Ikkevoldsaken, i 1984, til Sverige hvor han bodde på 1980-tallet. Han giftet seg med en svensk dame, Ingerd Johansen, som han fikk 2 barn (Jenny og Tormod) sammen med. Men han pendlet frem og tilbake til Norge og deltok på møter i Oslo.
I 1985 tok Jørgen opp sin egen vernepliktsak i Strassburg, i saken Norway versus Johansen. Saken var at totalnektere ble straffet uten dom, men han tapte da den internasjonale domstolen ikke ville blande seg inn i hva den anså som interne norske anliggender.
FMK endret innstilling til totalnekting på 1990-tallet, og begynte å arbeide aktivt for å støtte totalnektere, som på dette tidspunkt hadde fått bedre vilkår i og med at man fikk en kortere fengselsdom i stedet for «avtjening av verneplikt i lukket anstalt». KMVs aktivister gikk derfor kollektivt inn i FMK, hvor de fleste riktignok allerede var medlemmer.
KMVs kontor i Hjelmsgate 3 i Oslo ble nedlagt. Et nytt kontor ble åpnet i Bergen, men også dette ble senere nedlagt. Organisasjonen eksisterte pr. 2007 kun som et løst nettverk, men til tross for at det ikke er noen utadrettet aktivitet finnes det fortsatt kontaktpersoner for KMV flere steder i landet som bistår totaltnektere med råd og moralsk støtte, og organisasjonens navn kan brukes ved aksjoner.
I sin karriere som fredsaktivist har Jørgen vært på å utvikle ikkevoldstrening i
Norge og internasjonalt. Dette ikke minst gjennom utvikling av ikkevoldsstrategier og konflikthåndtering, fredsforskning og fredsundervisning, som primært går ut på å bygge en erfaringsbase for å løse konflikter på en konstruktiv måte og bygge fredskultur.
Jørgen har blant annet gått inn i flere internasjonale konflikter og har jobbet i over 100 land totalt, og var i perioden 2000-2004 med på å etablere senter for fredsstudier i Tromsø.
I 2003 giftet Jørgen seg med en dansk dame, fredsforskeren Majken Jul Sørensen, som er forsker på humoristiske aksjoner i politiske konflikter og som har skrevet flere bøker, inkludert “På barrikaderne for fred – inspirerende historier om ikkevold”.
Jørgen deltar i Transcend nettverket og har felles prosjekter med folk som Johan Galtung og John Jones, som han blant annet redigerte boka «Experiments with Peace: Celebrating Peace on Johan Galtung’s 80th Birthday» sammen med i 2012.
En annen bekjent er professor emeritus i statsvitenskap ved University of Massachusetts Dartmouth, Gene Sharp, som er kjent for sitt omfattende arbeid om ikkevoldelig kamp og som har vært en inspirasjonskilde for mange demokrati- og frihetsbevegelser verden rundt. Jørgen støtter varmt opp om de ulike fargerevolusjonene og den arabiske våren, som har inkludert streiker, blokader og protester.
I 1998 skrev Jørgen i samarbeid med Åsne Berre Persen boken «Den nødvendige ulydigheten» utgitt av FMK, som tar for seg sivil ulydighet, hvilke teorier som ligger bak og forholdet mellom sivil ulydighet og demokrati.
Boka viser hvordan den sivile ulydigheten har styrket det norske demokratiet ved å sette nye saker på dagsorden og presenterer de ulydige i norsk historie: militærnektere, religionsutøvere, fagforeningskjemper, miljøvernere m.fl.
Jørgens bok «Sosialt Forsvar – Ikkevoldskamp mot vår tids trusler», som ble utgitt av Militærnekterforlaget er en bok for de som er interessert i å lære om hva ikkevoldskamp er og hvordan den fungerer.
Boka ønsker å vise at ikkevoldelige aksjoner er vanlig forekommende i alle deler av verden, i ulike samfunnssystemer og har vært brukt til alle tider.
En stor del av boka er viet det mangfoldet av aksjoner, kampanjer og organisasjoner som har benyttet seg av teknikkene som inngår i et sosialt forsvar, samt om konfliktteori, trusselbilder, ikkevold og beslutningsformer.
I anledning Fredskontorets 50-års jubileum ble boka “I Strid for Fred” lansert. Dette er en samling tekster fra fredsaktivister, både de som jobbet for fred på 60-tallet og de som jobber for fred i dag. Bidragsytere er i tillegg til Jørgen selv blant annet Gunnar Garbo, Alexander Harang, Johan Galtung, Sigurd Allern, Hedda Langemyr.
Jørgen arbeider i dag som lærer, forsker og konsulent i mange ulike land. Han bor nå ute i skogen i Dalsland i Sverige, hvor han blant annet har et privat bibliotek med 40.000 bøker – forskningssenter.