Kan du fortelle litt om bakgrunnen for at du engasjerte deg i FMK?
Siden tenårene hadde jeg vært opptatt av atomkrigfaren, og ønsket sterkt å kunne gjøre noe med det. En metode måtte være å hindre at krig kunne bryte ut, og dermed begynte jeg å tenke på militærnekting for min egen del. På gymnastida kom jeg i kontakt med FMK-informanter, og de kunne formidle relevant militærnekterinformasjon. Etter kort tid meldte jeg inn (1973) i organisasjonen som en naturlig konsekvens av holdningen jeg hadde. Jeg skjønte at det ikke var nok å være mot militærvesenet, men det krevde et større engasjement for å bli kvitt uvesenet. I ettertid må jeg jo innrømme at forhåpningene var store til å være med i en massebevegelse for fred. De store tverrpolitiske mønstringene mot atomvåpen på åttitallet var svært positive og engasjerende å delta i, men uten at jeg skal tillegge FMK hovedæren for å ha realisert dem. De var imidlertid det nærmeste en «folkereisning» jeg fikk del i, for FMK maktet dessverre ikke å bli en så sterk organisasjon som jeg håpet på.
Hvordan opplevde du FMK på 1970-tallet?
Midt på 70-tallet gikk jeg på folkehøgskole i Søgne, hvor jeg møtte mange likesinnede, og vi hadde flere FMK-studiegrupper i gang, ikke minst over emnet sivilmotstand. Lærer på skolen var den kjente ikkevoldsaktivisten og -teoretikeren Sverre Røed Larsen, som noen år tidligere hadde gitt ut studieboka «Sivilmotstand» på Pax forlag. Dette året fikk jeg også anledning til å være litt aktiv i lokallaget i Kristiansand, som ble reorganisert på denne tida, under Jon Leer-Salvesens dyktige innsats.
De tre årene som fulgte etter folkehøgskoletida, tilbrakte jeg i Oslo, de to første som organisasjonssekretær i FMK, hvor jeg etterfulgte Roy O. Strand, før jeg det tredje året måtte avtjene min verneplikt – siviltjeneste i 16 måneder. Arvid Ekrene ble da min etterfølger som sekretær for organisasjonen.
Etter siviltjenesten, mot slutten av 70-tallet, flyttet jeg til Hamar, hvor jeg startet setteribedrift, og fikk æren av å betjene avisa Ikkevold som grafisk leverandør en fem års tid. I tillegg drev jeg «FMKs fredspolitiske skrifter» gjennom hele 80-tallet, og utgav noen og tretti ulike typer publikasjoner. Selv om jeg var flyttet fra Oslo, pendlet jeg til redaksjonsmøtene i byen og opprettholdt min funksjon som redaksjonsmedlem, skrev artikler til bladet, og var med og vurderte andres arbeid før det kom på trykk.
Kan du fortelle litt om kampanjen Norge i atomstrategien?
Kampanjen Norge i atomstrategien ble startet som naturlig følge av en artikkelserie vi først hadde hatt i medlemsbladet Ikkevoldvoldaktivisten som het «Militarismen i nærmiljøet». Her gjaldt det å skaffe best mulig oversikt over hvilke steder i landet som ville bli mest utsatt i tilfelle atomkrig mellom NATO og Warszawapakta. Kampanjen ble så ført videre i en artikkelserie i regi av redaksjonen for avisa Ikkevold – og parallelt også en aktivitet styrt av Arbeidsutvalget i FMK. Disse aktivitetene hadde jeg ikke noe medansvar for, kun det det som kom på trykk i avisa Ikkevold.
Du ble trukket inn i Ikkevold-saken gjennom ditt verv i redaksjonen, hvordan opplevde du det?
I oktober 1983 ble jeg oppsøkt av politiet på bopelen i Hamar som krevde å utføre en husundersøkelse for å finne kompromitterende spor etter kildene Ikkevold måtte ha for å kunne skrive om SOSUS-anlegget på Andøya. Det var i og for seg ikke noe problem, for jeg visste de ikke kunne finne noen hemmeligheter, men det var ubehagelig å bli utsatt for politifolk som skulle rote og snuse i alle mulige private lader og boder. Når de til og med beslagla regnskapene mine for flere år tilbake under dekke av å skulle sjekke om russerne finansierte setterivirksomheten, ble det en absurd opplevelse.
Vi hadde diskutert alvoret i redaksjonen om artikkelserien, og at fagmilitære ville se på arbeidet vårt som en politisk trussel, men så langt som å tenke at vi ville bli siktet etter spionparagrafer, var i hvert fall ikke innom mitt hode den gangen. Jeg ble derfor overrasket over siktelsen, og grunnlaget for den, ettersom jeg var trygg på at de som hadde skrevet om SOSUS-anlegget hadde benyttet journalistisk godkjente metoder. Det hadde vi jo alltid brukt før og det var alltid poenget med ikkevoldskamp, at den skulle våre åpen og uten hemmelighold. Og det fantes mer enn nok av åpne kilder som kunne sammenstilles til å gi en tilnærmet riktig konklusjon. Dagbladet og VG hadde tidligere skrevet om SOSUS, og på samme måte navngitt stedet lyttestasjonen kunne lokaliseres, men tydeligvis med galt resultat. I tida som fulgte måtte vi således bruke mye tid på å forberede oss til rettssaker – før den endelige frifinnelsesdommen kom i 1986.
FMks fredspolitiske skrifter var mye ditt verk. Kan du fortelle litt om bakgrunnen for det, og om hvordan det utviklet seg?
Mens jeg var aktiv i organisasjonen, savnet jeg lettfattelig litteratur om krigsmotstand, ikkevold og fredspolitikk. Det fantes en del tunge akademiske verk, men de var ikke lette å lese for legfolk, og ikke alltid så aktuelle heller. «Snu det om», var derfor det første skriftet jeg laget, basert på Elling Tjønnelands tale til FMKs 40-årsjubileum i 1977. Heftet så dagens lys i 1979.
Siden fulgte tett på Jon Grepstad med «Krig i vår tid?», en norsk oversettelse av Gene Sharps «Tyranniet kunne ikkje knusa dei» (om de norske lærernes ikkevoldskamp under 2. verdenskrig), en nyutgave av Johan Galtungs for lengst utsolgte klassiker «Forsvar uten miltærvesen» og ikke minst Kari Enholms NATO-kritiske bøker «Høyt spill» og «Bak fasaden».
Svein Blom redigerte så et hefte om «Ikkevoldskamp i den tredje verden», og nå begynte serien å bli populær blant mange.
Vi fikk snart anledning til å distribuere bøkene gjennom vanlige bokhandlere over hele landet, og da økte opplagene betraktelig. Arbeidet med skriftserien baserte seg på frivillig innsats, og Ivar Johansen, som da var en meget aktiv FMK-er med bredt kontaktnett, ble en meget god samarbeidspartner for meg. Vi begynte da å komme med norske utgaver basert på årbøkene til det svenske fredsforskningsinstituttet SIPRI, og fikk til og med anledning til å utgi de anerkjente årsrapportene om «Verdens militære og sosiale utgifter» av Ruth Leger Sivard. Vi hadde også kontakt med det danske forlaget «Eirene», som vi prøvde å være kommisjonær for – med nytrykte norske omslag over dansk ferdigprodusert innmat.
Mange av heftene var billige å produsere, og vi sikret oss gjerne et minimum av bestillinger før de ble utgitt. En bestselger ble også «Fredskalenderen», og vi utga den årlig fra 1983 til 1990. Skriftserien fikk derfor et visst økonomisk spillerom til å utvikle seg videre.
Midt på åttitallet hadde vi vårt mest omfattende produksjon med den norske utgaven av Johan Galtungs «Det finnes alternativer». Den gikk så vidt i hop økonomisk.
De siste bøkene jeg fikk befatning med var Harald Børkes hefter om pionerer for fredssaken, Bertha von Suttner og Fridtjof Nansen. Dessverre så vi nå at salgstallene begynte å svikte, bokhandlerne sa opp avtalene med oss, og skriftserien ble etter hvert lagt ned i 1990. Overskuddet fra driften ble så donert til FMK – som helt naturlig var, siden det var FMK som ble regnet som skriftseriens eier og som lånte navnet sitt til den.
Fra 90-tallet av har jeg vært lite aktiv i FMKs arbeid, men ble tildelt livsvarig medlemskap for arbeidet med skriftserien. De nesten 20 åra som aktiv i organisasjonen ble en viktig tid av mitt liv, og jeg er glad for muligheten jeg hadde til å gjøre gjengjeld for den hjelp og støtte til militærnektinga og antimilitaristisk virketrang jeg i sin tid hadde. Og for mang en interessant diskusjon, møter med folk fra hele landet, søsterorganisasjonene i utlandet, og i særdeleshet et utrolig godt og kameratslig miljø den tida jeg bodde i Oslo på 70-tallet.