«I denne måned for 20 år siden skjedde atomreaktornedsmeltingen i Tsjernobyl. Denne ulykken var, kanskje i større grad enn min lansering av «Perestroika», den virkelige årsaken til Sovjetunionens sammenbrudd fem år senere. Tsjernobyl-katastrofen var virkelig et historisk vendepunkt; tidsepoken før ulykken var meget annerledes enn tidsepoken som fulgte etter. Tsjernobyl åpnet øynene mine som ingenting annet; den viste de fryktelige konsekvensene av atomkraft, selv når den blir brukt til ikke-militære formål. Man kunne nå mye klarere forestille seg hva som kunne skje dersom en atombombe eksploderte. I følge vitenskapelige eksperter, kunne en SS-18 rakett inneholde ett hundre «Chernobyls». 20-års jubileet for Tsjernobylkatastrofen minner oss om at vi ikke må glemme den fryktelige lærdommen som ble gitt til verden i 1986. Vi bør også begynne å arbeide seriøst med utviklingen av de alternative kildene for energi».
Mikhail Gorbatsjov, Generalsekretær i Sovjetunionens Kommunistparti i 1986, i et tilbakeblikk den 14. april 2006.
Den usannsynlige, ifølge atomkraftlobbyen, katastrofen skjedde! Den 26. april 1986 kl. 01.24 eksploderte reaktor nr. 4 ved atomkraftverket i Tsjernobyl i Ukraina, daværende Sovjetunionen.
Eksplosjonen og den påfølgende brannen førte til at flere tonn med radioaktivt støv ble slynget opp i luften og ble spredd med vind og nedbør som nedfall både på den nordlige og sørlige halvkule. Verst gikk det ut over Hviterussland, samt Ukraina og Russland. Men ca. 50% av det radioaktive utslippet forurenset luft, jord og vann i Norge, Sverige, Finland, Tyskland og andre europeiske land samt Japan, Kina, India, USA og Canada med flere. Mer enn 40 % av Europa ble forurenset med mer enn 4.000 Bq/m2.
Av de hundrevis av radioaktive isotoper som ble slynget ut av reaktoren denne aprildagen for snart 27 år siden, er det noen som er spesielt skadelige, som jod I-131 med halveringstid på 8 dager, cesium Cs-137 med halveringstid på 30 år, strontium Sr-90 med halveringstid på 28 år og plutonium Pu-239 med halveringstid på 24.000 år og levetid på 240.000 år. Dette betyr at dette menneskeskapte grunnstoffet vil avgi dødelig radioaktivitet i en lengre periode enn det har vært mennesker på jorden, våre forfedre, Homo Sapiens, levde i Afrika for ca. 200.000 år siden.
Plutonium er det ekstremt giftigste og farligste radioaktive grunnstoffet vi kjenner. Det dannes i atomreaktoren ved at uran-238 absorberer et nøytron og danner uran-239 som er ustabilt og går over til neptunium-239, som igjen er ustabilt og går over til plutonium-239. Plutonium-239 er spaltbart og kan brukes i atomvåpen, bomben «Fat Man» som ble sluppet over Nagasaki den 9. august 1945 var en plutoniumbombe. «Det halve tonnet med plutonium som ble frigjort ved nedsmeltingen av Tsjernobyl-reaktoren er teoretisk nok til å drepe alle på jordkloden med lungekreft 1.100 ganger, dersom det ble jevnt fordelt til lungene til alle menneskene», sier den australske legen Helen Caldicott i boken «Nuclear Power is Not the Answer». Ett milliondels gram av reaktorplutonium i lungene fører høyest sannsynlig til lungekreft, og en vanlig 1.000 megawatts atomreaktor inneholder den samme mengde radioaktivitet som tilsvarer eksplosjonene av 1.000 Hiroshima-bomber.
New York Academy of Sciences publiserte i 2009 rapporten «Chernobyl: Consequences of the Catastrophe for People and the Environment». Forfatterne av den 327 siders lange rapporten, tre russiske vitenskapsmenn med professor i marinebiologi og medlem av Det Russiske Vitenskapsakademi, Alexey V. Yablokov i spissen, henviste til over 1.000 publiserte titler og over 5.000 publikasjoner, enten trykt eller lagt ut på Internett, da først og fremst utgitt i Hviterussland, Russland og Ukraina. Forfatterne skriver i introduksjonen: «I de siste 23 årene har det blitt klart at det finnes en fare større enn atomvåpen skjult inne i atomkraft. En atomreaktor kan forurense halve jordkloden». Det finnes ingen nedre grense for hvorvidt ioniserende radioaktiv stråling er farlig for et menneske eller ikke, en mikroskopisk «hot particle» av f.eks. plutonium i lungene kan være fatalt. Et annet viktig moment er at på grunn av høy celledeling, er barn 10 til 20 ganger mer sårbare for radioaktivitet enn voksne, barn i mors liv er mest utsatt.
Rapporten dokumenterer markant økning av alle typer sykdom i de radioaktivt forurensede områdene i Hviterussland, Ukraina og Russland i perioden fra 1986 til 2004, sykdommer som kreft, leukemi, sykdommer i hjerte, lunger, skjelett, mage og tarm, urinveier, immunsystem, lymfesystem, tidlig aldring, skader på DNA, spontanaborter, dødfødsler og barn født med misdannelser eller hjerneskader. Dødsraten i de forurensede områdene i Russland og Ukraina økte med med henholdsvis 3,75% og 4% i de første 15-17 år etter katastrofen. Antall barn født med Downs Syndrom økte med 49% fra 1987 til 1988 i de mest radioaktive områdene i Hviterussland, kreftfrekvensen mellom 1990 og 2000 i områdene Gomel, Brest og Mogilev i Hviterussland økte med henholdsvis 52%, 33% og 32%. I 1985 var mer enn 80% av barna i Tsjernobyl-områdene av Hviterussland, Ukraina og Russland sunne, i 2004 var færre enn 20% friske, i de tungt forurensede områdene var det vanskelig å finne ett eneste friskt barn. Rapporten konkluderer, ut fra detaljerte demografiske analyser av de forurensede områdene, at beregnede tall for for tidlig død fram til 2004 i Hviterussland, Ukraina og Russland er ca. 237.000 mennesker, i resten av Europa, Asia og Afrika ca. 417.000, i Nord-Amerika ca.170.000, tilsammen ca. 824.000 mennesker i hele verden. Antall Tsjernobyl-ofre vil sannsynligvis fortsette å øke i flere generasjoner på grunn av mutasjoner.
Da mennesket lyktes i å splitte atomet, startet det samtidig en prosess som uungåelig ville øke nivåene og mangfoldet av bakgrunnsradioaktivitet på jorden. Prosessen med å fisjonere uran i atomreaktorer skaper mer enn 200 nye, menneskeskapte radioaktive elementer, samtidig som brenselet blir en million ganger mer radioaktivt. Noen elementer «lever» bare i sekunder, mens andre forblir radioaktive i millioner av år. Når disse livsfarlige stoffene en gang er skapt, vil de finne veien ut i miljøet og vil etter hvert bli tatt opp i de reproduserende organene til planter, dyr og mennesker. De vil her mutere genene i reproduserende celler og forårsake sykdom og død i denne generasjonen eller overbringe en skjult genetisk sykdom til fjerne etterkommere i framtiden. Dette er fordi de fleste mutasjoner forårsaker sykdom, mens de fordelaktige mutasjoner er sjeldne og trenger ofte millioner av år på å uttrykke seg selv. Man mener at 80 % av krefttilfellene i verden skyldes miljøfaktorer, mens 20 % skyldes arv.
USA’s president Eisenhower holdt sin berømte «Atoms for Peace» tale i FN i 1953, der han oppfordret til å utnytte atomteknologi til fredelige, sivile formål. Men en lekse må vi lære oss etter mer enn 70 år med atomspalting; når en gang et atom er blitt spaltet, er det ikke lenger «fredelig». Verdens første selvdrevne kjernefysiske kjedereaksjon foregikk i en reaktor med navnet «Chicago Pile-1» i Chicago den 2. desember 1942, som et ledd i «Manhattan-prosjektet». Uranbrenselet gikk kritisk, dvs. spaltingen startet kl. 15.20 og fortsatte i 27 minutter før prosessen ble stanset.
Fysikeren Enrico Fermi var den ledende kraft i arbeidet som førte fram til dette historiske gjennombruddet. Han var, sammen med fysikeren Robert Oppenheimer, de ledende kjernefysikere i dette prosjektet som hadde til mål å skaffe de allierte under Den Annen Verdenskrig en atombombe, for å komme nazistene i forkjøpet. De er i ettertid blitt kaldt «Atombombens Fedre». Da verdens første atombombe, plutoniumbomben «Trinity», ble detonert ved Alamogordo i New Mexico den 16. juli 1945 siterte Oppenheimer, som hadde studert det indiske språket Sanskrit, Lord Vishnu fra hinduenes hellige bok Bhagavad Gita : «Now I become Death, the Destroyer of Worlds». Enrico Fermi døde av magekreft 53 år gammel i 1954. To studenter, som assisterte Fermi i forsøkene, døde også av kreft. Det første kjente offeret for radioaktiv stråling var fysikeren og kjemikeren Marie Curie, oppdageren av blant annet grunnstoffet radium. Hun døde av leukemi i 1934, etter å ha blitt eksponert i flere tiår for radioaktive isotoper.
Atomgalskapen var nå i full gang. Etter Hiroshima- og Nagasakibombingen i august 1945, var USA den ledende supermakt noen år inntil Sovjetunionen sprengte sin første atombombe ved Semipalatinsk i Kazakhstan i august 1949. USA fulgte så opp med å sprenge sin første fusjonsbombe, en 17-megatonns hydrogenbombe, ved Enewetak-atollen på Marshalløyene i Stillehavet i november 1952. Bomben var 500 ganger kraftigere enn Nagasaki-bomben. Slik bare fortsatte det, disse to stater, sammen med Storbritannia, Frankrike, Kina, India, Pakistan og Nord-Korea har detonert over 2.000 atombomber til dags dato, ca. 520 sprengninger i atmosfæren fram til 1980, resten under jorden. Ufattelige mengder høyradioaktiv forurensning av isotoper av jod, cesium, strontium, plutonium samt mange andre stoffer ble spredd med vind og nedbør over hele Moder Jord, spesielt over den nordlige halvkule. Gjennomsnittlig stråledose for nordmenn etter de atmosfæriske prøvesprengningene på Novaja Semlja i Sovjetunionen på 1960-tallet lå på samme nivå som etter Tsjernobyl-katastrofen i 1986.
I 1957 eksploderte en tank med brukt, flytende høyradioaktivt reaktorbrensel i Mayak Atomkompleks i Ural i Sovjetunionen og utsatte ca. 270.000 mennesker i området for kronisk radioaktivitet. I landsbyen Muslimovo, 3 mil fra Mayak, har knapt noen god helse i dag. Hvert annet voksent menneske er sterilt, hvert tredje nyfødte barn kommer til verden med misdannelser og antall mennesker med kreft har steget drastisk.
Atomkraften har krevd dødsoffer også i Norge. I 1982 ble en servicetekniker ved Institutt For Energiteknikk på Kjeller, etter en menneskelig feilvurdering, utsatt for en dødelig dose av
Cobolt-60. Mannen arbeidet ved gammabestrålingsanlegget som er knyttet til forskningsreaktoren.
Det er ikke bare de små og store atomulykkene som har ført til sykdom og død. De daglige, lovlige radioaktive utslippene til luft, jord og vann fra atomreaktorene og andre atomanlegg verden over eksponerer mennesker for lave stråledoser som etter kortere eller lengre tid blir en alvorlig helserisiko. Dr. Jay M. Gould, (1915 – 2005), tidligere leder for det amerikanske «The Radiation and Public Health Project», har blant annet skrevet boken «The Enemy within. The high Cost of living near Nuclear Reactors». Han hevdet at han gjennom sin 50 år lange forskning har funnet ut at det i USA alene har vært flere hundre tusen dødsfall som har hatt normal rutinedrift av atomkraftverk som årsak.
Tredobbelt «Kinasyndrom» i Japan! Så skjedde det igjen, den 11. mars 2011 ble reaktor 1, 2, 3 og 4 ved Fukushima Daiichi Atomkraftverk ødelagt av et kraftig jordskjelv og en påfølgende tsunami.
Kraftige hydrogeneksplosjoner førte til total nedsmelting av reaktorkjernene i enhet 1, 2 og 3. Reaktor 4 eksploderte også, men hadde heldigvis ikke brensel i reaktoren. Bygningen over reaktor 4 ble sterkt skadet, den rommer et basseng, 30 meter over bakken, med høyradioaktivt brukt brensel med et innhold av Cesium-137 som er 10 ganger større enn den mengden Cesium-137 som ble frigjort ved Tsjernobyl-katastrofen. Hadde et nytt kraftig jordskjelv rammet området, eller en brann brutt ut i lagertanken, ville strålingskonsekvensene blitt ufattelige. Japanerne har etterhvert forsterket denne bygningen, men konstruksjonen er fortsatt svekket i forhold til før ulykken.
Ca. 150.000 mennesker rundt Fukushima har måttet forlate sine hjem, jorden kan ikke dyrkes, husdyrene måtte avlives, vannet kan ikke drikkes og ingen vet om denne katastrofesonen skal forbli en «dødssone» i mange tiår. Ett år etter ulykken er 36% av 38.000 barn under 18 år i Fukushima-distriktet blitt diagnostisert med cyster eller svulster på skjoldbruskkjertelen. Jordprøver fra Tokyo, 20 mil unna, i november 2012 viste en radioaktivitet på 10.000 Bq/kg, noe som må klassifiseres som radioaktivt avfall og som dermed, ifølge internasjonale strålevernsregler, må lagres på et sikkert sted.
De nedsmeltede reaktorkjernene lekker fortsatt radioaktivitet til jorden, til luften og til havet. Den amerikanske atomingeniøren, Arnold Gundersen, som har fulgt utviklingen i Fukushima, mener at utslippene var i samme størrelsesorden som fra Tsjernobyl, kanskje høyere. Til alt hell blåste mesteparten av forurensingen ut over Stillehavet, mens ca. 20% falt ned over Japan. Gundersen sier: «Helsekonsekvensene for japanerne vil begynne å bli følbare om noen år og følbare om opptil 30 til 40 år når det gjelder kreft. Jeg tror at vi kommer til å se så mange som en million krefttilfeller i løpet av de påfølgende 30 år på grunn av Fukushima-ulykken i Japan».
«En katastrofe av apokalyptiske dimensjoner», var Tysklands forbundskansler Angela Merkels kommentar den 23. mars 2011, gjengitt av The Washington Post. «Det er over!», sa hun til en av sine rådgivere umiddelbart etter å ha sett på TV at taket på en Fukushima-reaktor ble sprengt bort ved en eksplosjon. «Fukushima har for alltid forandret måten vi definerer risiko på i Tyskland», sa hun videre. Merkel, som tidligere var positiv til atomkraft, ble tydeligvis sjokkert over at et moderne og høyteknologisk land som Japan var så sårbart og så uforberedt på å takle en atomreaktorkatastofe. Tsjernobyl-ulykken ble av atomkraftlobbyen forklart med at Sovjetunionen i 1986 var i både politisk og teknologisk oppløsning, så noe slikt kunne ikke skje i Tyskland. Den 26. mars demonstrerte ca. 250.000 mennesker i gatene, den største anti-atomkraftsdemonstasjonen i Tyskland noensinne. Slagordet var ; «Lær av Fukushima, legg ned alle atomkraftverk!». Den 30. mars vedtok regjeringen, bestående av CDU, CSU og FDP, å stenge sine 17 atomreaktorer innen år 2022.
Sveits bestemte seg også for å etter hvert stenge sine atomkraftverk, mens Italia la sine byggeplaner på hyllen, men fortsatt er ca. 430 atomreaktorer i drift verden over. Vannkraft, solenergi, vindkraft, bølgekraft, tidevannskraft og jordenergi er framtidens uutømmelige fornybare CO2-frie energikilder. Som en honnør til den sveitsiske regjerings beslutning om fase ut sine 5 atomkraftverk innen år 2034, kom den tidligere President i Sovjetunionen og Nobels Fredsprisvinner fra 1990, Mikhail Gorbatsjov med denne kommentaren, den 29. september 2011: «Jeg applauderer Sveits for å ta dette modige steget mot å få slutt på sin avhengighet av atomkraft. De spøkelsesaktige minnene om Tsjernobyl og nå Fukushima er for ferske og for levende til å tillate oss å overveie noe annet alternativ enn å få slutt på vår avhengighet av atomkraft».
Erling Flaa har vært aktiv i Skedsmo Senterparti siden 1995. Siden 2005 har han vært meget engasjert i temaene atomvåpen, bruk av utarmet uran i våpen og atomkraft.
Skedsmo