Forsker ikke på ikkevold : Ny Tid.
Nye tall: Fredelige metoder virker langt bedre enn voldelige
Forsker ikke på ikkevold
De fredelige protestene i Egypt og Tunisia har tatt norske forskere på senga. De har vært mer opptatt av krig enn av ikkevoldelige metoder.
Ikkevold. Det forskes i Norge på alt fra borgerkriger, militære intervensjoner og krigsetikk til landminer og våpenspredning. Men hvordan konfliktsituasjoner løses med ikkevoldelige midler, har i mindre grad vekket interesse blant norske forskere.
Selv forskningssjefen ved Norsk utenrikspolitisk institutt (Nupi) må melde pass når Ny Tid spør om hvilken norsk forskning som finnes på området.
– Jeg kan ikke nevne et eneste norsk forskningsprosjekt om ikkevold, og det sier sitt, vedgår Iver B. Neumann, forskningssjef ved Nupi.
Heller ikke i fredsforskningens høyborg, Institutt for fredsforskning (Prio), har forskning på ikkevold vært prioritert de siste årene. «Vår tids bruk av ikkevoldelig handling i politiske konflikter og internasjonale relasjoner er alvorlig understudert», heter det i instituttets strategi for 2010–2013.
Prio-forsker Nils Petter Gleditsch understreker at det forskes på tilgrensende felt, slik som den reduserte bruken av vold som politisk verktøy internasjonalt.
– Det har derimot vært forholdsvis lite forskning på bruken av ikkevoldsmetoder i konflikter de senere årene, sier Gleditsch til Ny Tid.
Opprørere studerte ikkevold
Internasjonalt er den amerikanske professoren Gene Sharp (83) ledende på feltet. Han har forsket på og skrevet om ikkevold i flere tiår, inspirert av Mahatma Gandhi og Henry D. Thoreau. I sekstiårene jobbet Sharp også i Norge, etter invitasjon fra filosof Arne Næss (1912-2009).
Flere påpeker at Sharps arbeider har vært en inspirasjonskilde for årets ikkevoldelige protester i Egypt og Tunisia, og i Serbia da ungdomsbevegelsen «Otpor! («Motstand!) var sentral da Slobodan Milosevic ble styrtet i år 2000.
Sharps liste med 198 ikkevoldelige metoder for motstandskamp sirkulerte i opposisjonskretser i Nord-Afrika lenge før omveltningene. Det muslimske brorskapet har også hatt ute Sharps bok From Dictatorship to Democracy (2003) for nedlasting på sine nettsider.
Selv kaller Sharp revolusjonene i Nord-Afrika «det sterkeste eksempelet på folkemakt i verdenshistorien», ifølge avisa National Catholic Reporter.
Hadde ikkevoldelige metoder fått mer oppmerksomhet, kunne dette bidra til at konflikter oftere fikk fredelige løsninger, tror Nils Petter Gleditsch. Norske politikere, forskere og aktivister har de siste årene vært sterkt involvert i en rekke fredsforhandlinger rundt omkring i verden – både i Israel/Palestina, Sudan og på Sri Lanka.
– Fortsatt er det til enhver tid rundt 30 væpnede konflikter i verden, noe som årlig koster tusenvis av mennesker livet. Derfor er det en viktig oppgave å finne alternative metoder å utkjempe konflikter på, om det nå gjelder kamp for lokalt selvstyre eller interne motsetninger i et land, sier Gleditsch.
«Krigsforskning»
Så mye fokuserer norske forskere på krig og vold – at det er misvisende å kalle det «fredsforskning», hevder forfatter og ikkevoldsaktivist Jørgen Johansen. I april tok han i Bergens Tidende til orde for å døpe om dagens fredsforskning.
– Det hadde vært mer korrekt å kalle det meste av dette krigsforskning. Noe ikkevoldsforskning har det ikke vært på veldig mange år, sier han til Ny Tid.
Nå er det ikke galt å forske på krig, mener Johansen. Problemet er heller at denne forskningen er så dominerende.
– Har det foregått viktig ikkevoldsforskning i Norge de siste årene?
– Nei, det vil jeg ikke si, og jeg tror ikke at noen vil hevde det heller. Ikkevoldsforskning bør jo fokusere på ikkevoldelige midler, deres effekt, funksjon, utvikling, bruk og så videre, sier Johansen.
Iver B. Neumann ved Nupi mener derimot at studier av krigssituasjoner også kan være en form for ikkevoldsforskning.
– Ikkevoldsstudier har utviklet seg fra et filosofisk abstrakt prosjekt til mer spesifikke måter å unngå visse våpentyper på. Og så er det ofte snakk om ulike typer intervensjon fra eksterne aktører, gjerne legitimert av FN. Dette er også et ikkevoldsprosjekt, sier Neumann.
Gjelder også politikken
At det sjelden diskuteres alternativer til voldelige løsninger, er ikke forskernes skyld alene, understreker Prio-forsker Nils Petter Gleditsch.
– Det er ikke bare forskningen som har fokusert ensidig på de voldelige konfliktene. Det samme gjelder også den politiske debatten. Hadde mer oppmerksomhet vært viet mulighetene for ikkevoldelige metoder, kunne det internasjonale samfunnet kanskje ha gjort mer for å styrke konfliktløsning uten vold, sier Gleditsch.
Prio opplever nå økende interesse for slike spørsmål.
– Vi planlegger også et forskningsprosjekt om ikkevoldelige metoder, som vi håper vil få støtte fra Norges forskningsråd, sier han. At denne interessen ikke har oppstått tidligere, henger sammen med den internasjonale politiske situasjonen, mener Gleditsch.
En viktig grunn til dette, er at man lenge fokuserte på mellomstatlige konflikter, og her har ikke slike metoder klart å vise sin styrke, sier Gleditsch.
– Mer effektivt enn vold
Motstandsbevegelser som velger ikkevold er mer effektive enn de som griper til våpen, viser ny forskning.
AV HAAKON FLEMMEN haakon@nytid.no
Forskning. De siste ukene er det blitt stadig tydeligere: De fredelige opprørene i Egypt og Tunisia ga langt bedre utfall enn det væpnede opprøret i Libya. For de som forsker på ikkevold, er dette ingen overraskelse. Ikkevoldmetoder har ofte vist seg å være de mest effektive.
– Grunnen er delvis den unike evnen slike kampanjer har til å skape splittelse innad i regimet. Avhopping fra sikkerhetsstyrker er spesielt viktig. Det ser vi ikke minst i dagens motstandskamper, sier forsker Erica Chenoweth i en e-post til Ny Tid.
Hennes senter ved Wesleyan University, i Connectictut, har bidratt til at USA i dag leder an innen ikkevoldsforskningen. Sammen med Maria J. Stephan har hun gått gjennom en rekke konfliktsituasjoner og sammenlignet ulike valg av strategier: Sannsynligheten for at ikkevold lykkes viser seg å være dobbelt så stor som for voldelige strategier.
– Det er hundrevis av eksempler. Blant mine favoritteksempler er Otpor-bevegelsen i Serbia (2000), den iranske revolusjonen (1977-79) og folkemaktsbevegelsen på Filippinene (1983-6). Jeg liker å omtale disse fordi de oppsto under ekstremt vanskelige forhold og mot brutale regimer.
Nå er Chenoweth i gang med et større, femårig prosjekt. Målet er å forstå utfallet av de forskjellige taktiske valgene som gjøres i motstandsbevegelser.
– Kunnskapen vi opparbeider i dette prosjektet kan faktisk være veldig praktisk anvendelig, siden vi kan utforske hvilke taktikker som fører til hvilke resultater.