PRIO har sammen med Nansenskolen på Lillehammer vært involvert i dialogarbeid på Balkan siden 1995. Det er nå etablert et nettverk av åtte dialogsentre i regionen som tilrettelegger interetnisk dialog for mennesker opptatt av fredelig konfliktløsning og demokratisk utvikling. Ytringsfrihet er et sentralt mål i dette arbeidet, både gjennom tiltak for å styrke det frie ords kår og ved å fylle det offentlige rom med seriøs dialog på tvers av etniske, politiske og religiøse skiller.
Hvordan kan fredsarbeid «nedenfra» bidra til å endre maktpolitiske realiteter i væpnet konflikt og være en pådriver for fredelig samfunnsendring? Det er utfordringen til det norske dialogprosjektet på Balkan – Norges største satsing på fredsarbeid med fredelige midler gjennom tidene.
Den opprinnelige tanken bak prosjektet var å bringe ungdom mellom 20 og 30 år fra Balkan til dialog på Lillehammer. Etter hvert ble visjonen å bygge et nettverk av mennesker som kunne utfordre den nasjonalistiske ideologien og legge grunnlag for en alternativ kulturell identitet og en politikk basert på respekt for demokrati, menneskerettigheter og fredelig konfliktløsning. I dag er dette blitt til et regionalt nettverk med mange organisatoriske forgreininger og et komplekst mønster av forskjellige interetniske aktiviteter.
Det hele begynte nærmest ved en tilfeldighet. Inge Eidsvåg, den gangen rektor på Nansenskolen, kom i 1994 hjem etter et besøk i Lillehammers krigsherjede olympiske søsterby, Sarajevo, med et sterkt ønske om å bære videre Nansenskolens humanistiske tradisjoner fra den spanske borgerkrigens dager. Høsten 1995 startet derfor det første tre måneder lange kurset i demokrati, menneskerettigheter og fredelig konfliktløsning for serbiske, kroatiske, muslimske ungdommer. Opplegget ble snart en suksess, og deltakerne kom til å omfatte også montenegrinere, albanere, makedonere og representanter for mange av Balkans mindre folkegrupper.
Inspirert av opplevelsene på Lillehammer tok en serbisk og en albansk kvinne fra Pristina initiativet til lokale seminarer om de samme emnene. Det ble til en serie med interetniske seminarer for folk fra Kosovo, arrangert i Montenegro fra høsten 1997 fram til angrepet på Rest-Jugoslavia i mars 1999.
Påvirket av krigsbegivenhetene så nok en nyskapning i dialogprosjektet dagens lys høsten 1999. Rett under nesen på Milosevic-regimet ga fire unge mennesker med skolering fra Lillehammer seg i kast med å bringe sammen folk i Serbia til dialog for å motvirke de krefter som holdt på å kaste landet ut i en borgerkrig. Snart fulgte i tur og orden opprettelse av dialogsentra også i Makedonia (Skopje), Montenegro (Podgorica) og Kosovo (Pristina), og etter en liten pause i Bosnia- Hercegovina (Mostar, Sarajevo, Banjaluka) og Kroatia (Osijek). Modellen var den sammen for alle sentrene: «empowerment» av lokale aktivister gjennom interetnisk dialog på tvers av konfliktlinjene. Resultatet er blitt et sosialt og politisk nettverk av unge, kunnskapsrike mennesker motivert av en felles visjon for utviklingen i regionen basert på fredelig konfliktløsning, demokrati og respekt for menneskerettighetene.
Hva menes med dialog?
Dialog er forskjellig fra diskusjon og debatt. Her gjelder det ikke å vinne over motstanderen med knep og gode argumenter, men at partene skal få en større forståelse ved å lytte til hverandres synspunkter uten nødvendigvis å bli enige. Dialog er også forskjellig fra mekling, hvor poenget er å komme fram til en konkret konfliktløsning.
Dialogmetodikken legger vekt på å skape et åpent, nøytralt rom hvor aktørene kan komme sammen ansikt til ansikt og ha en sannferdig og åpen samtale. Da kan fiendebilder brytes ned og erstattes av innsikt i partenes posisjoner, interesser og behov.
Fokus er ikke på hvem som har mest rett eller er mest skyldig, men på respekten for demokratiske prinsipper og atferd. Dette er kjernen i det norske dialogarbeidet på Balkan, også kjent som «Nansen-dialog».
Bidrar dialog til konfliktløsning?
Prosjektet har oppnådd betydelige resultater, både kvantitativt ndg. aktiviteter og deltakere og kvalitativt ved de politiske forbindelser som er etablert på tvers at etniske konfliktlinjer. Politiske samtaler mellom representanter for ulike folkegrupper på kommunalt og regionalt nivå finner nå fortløpende sted som følge av prosjektets tilrettelegging. Dette har bidratt til å redusere spenninger og bedret samarbeidsklimaet i mange konfliktområder, samtidig som det har økt mulighetene for politiske samtaler på høyere nivå. Prosjektet har også kommet langt med å utvikle metoder for å måle resultater av dette arbeidet. En nylig gjennomført ekstern kvalitetsstudie har bekreftet at prosjektet er fokusert, effektivt og relevant. Denne konklusjonen støttes av en intern «peer review» hvor en person fra et senter har leder en prosess med selvrefleksjon i et annet. Til sammen dokumenteres at dialog ikke bare er «prat», men faktisk noe svært konkret som fører til håndfaste resultater.
Hva skaper effekt?
En enslig svale gjør som kjent ingen sommer. En håndfull seminarer med deltakere fra et konfliktområde kan være vel og bra, men bidrar selvfølgelig lite til å påvirke de krefter som driver en konflikt. Det er først når man arbeider målbevisst og vedvarende over mange år, på kryss og tvers av konfliktlinjer både vertikalt og horisontalt at det er realistisk håp om å oppnå vesentlige resultater.
Bunnlinjen i slikt arbeid er «do no harm», dvs at målgruppene ikke etterlates i en verre situasjon enn før den «gode hjelper» dukket opp. Men et mer ambisiøst mål er å snu ressurspyramiden slik at midler som i dag går til å bygge opp militær krisehåndteringsevne, omprioriteres til dialog og forebygging av konflikt. Skal det skje, må det norske engasjementet for fred gå hånd i hånd med mer strategisk tenking og større evne til å gjennomføre langsiktige prosjekter.
Billedlig kan dialogarbeid sammenlignes med et orkester hvor både helheten og den enkeltes innsats er viktig.
I «dialogens orkester» finnes mange enkeltinstrumenter». Ca 300 personer fra Balkan har vært på Lillehammer og innpå 50 av dem arbeider i dag ved de åtte sentrene. «Partituret» er metodikken for tilrettelegging av god dialog, mens selve «orkesterverket» framføres under ledelse av dirigenten, dvs. prosjektledelsen ved PRIO og Nansenskolen, som i samarbeid med utenriksdepartementet trekker opp rammene og bistår sentrene med kompetansebygging og strategisk tenkning. Erfaringene har vist at timing er svært viktig for at det skal bli skikkelig «trøkk» i ensemblet og gi publikum en opplevelse av å være med på noe ekstraordinært, nemlig troen på at fred er mulig.
Den andre del av denne metaforen, det å «orkestrere dialog», refererer seg til den planlegging/styring og genererte innsats over tid som blir mulig når man har et helt «orkester» å spille på, og allerede er på plass i teatret.
Arbeidet med økt serbisk/albansk/makedonsk kon- takt, tilrettelagt i fellesskap av sentrene i Skopje, Pristina, Mitrovica og Beograd er et eksempel på en slik orkestrert dialog. Uten et større nettverk å spille på ville det ikke vært mulig å få til møter mellom politikere fra Makedonia og Kosovo, arbeide på begge sider i den etnisk delte byen Mitrovica eller bistå samtaler mellom serbiske og albanske lokalpolitikere i Sør- Serbia. Takket være disse mange strengene er det i dag løpende kontakt mellom politikere, medierepresentanter og personer fra alle sektorer og av alle nasjonaliteter i det tillitskapende arbeidet som dialogsentrene driver for å skape en ny og mer tolerant nasjonalitetspolitikk i området.
Den menneskelige faktor er også viktig. Et middels orkester kan bringes til toppytelse under en kyndig leder, mens et ensemble i verdensklasse bare låter middelmådig under en ordinær dirigent. Gode dialogprosjekter er således sårbare i forhold til å rekruttere og holde på nøkkelpersoner. En overflytting av Balkanmodellen til andre konfliktområder, for eksempel Midt-Østen, vil derfor ikke uten videre resultere i de samme gode tonene når andre skal «svinge taktstokken».
Fra pionerfase til profesjonell konsolidering
Etter tre år er prosjektet nå inne i en prosess med vekt på konsolidering og profesjonalisering. Utfordringene er mange: Hvordan bli bedre på organisasjonsdrift, hvordan gjennomføre tiltak med større effekt på politiske prosesser og hvordan synliggjøre resultatene av den påvirkning arbeidet har på folk som er involvert i den interetniske dialogen?
Det betyr bl.a. større vekt på planmessig arbeid, skaffe prosjektmidler og pleie viktige organisatoriske forbindelser. Samtidig må man unngå å bli innhentet av egne regler og prosedyrer, slik at man stivner i byråkrati og mister den friske evnen til å svare kjapt på nye utfordringer, dvs. hele tida å være i front i arbeidet for fred og forsoning.
Nye utfordringer
Det norske flagget har vaiet høyt i dette prosjektet, som har vært kalt «Norges flaggskip» innen fred og forsoning på Balkan. Dette har utvilsomt bidratt til den positive anseelsen, beskyttet arbeidet og sikret regelmessig tilgang på ressurser, men har samtidig gjort det mer komplisert å utvikle relasjoner til andre donorer. Og det er viktig, for erfaringene tyder på at optimal effekt i slike prosjekter først oppnås etter ti—femten års arbeid.
Kapasiteten i det enkelte dialogsenter har økt med høyere kunnskaper og mer profesjonelle holdninger hos aktivistene, men også på grunn av større kontaktflater og økende anerkjennelse fra omgivelsene. Anerkjennelse fra det bestående samfunn er ikke et mål i seg selv for den som arbeider for en fredeligere og mer rettferdig verden, men økt samarbeid med tilsvarende krefter andre steder er avgjørende for å lykkes.
Prosjektets grasrotorientering har sammenfalt godt med de sosiale strukturer på Balkan hvor det har vært liten tradisjon for frivillige organisasjoner i et aktivt sivilsamfunn. Men det er en stor utfordring å finne ut hvordan Balkan-modellen kan overføres til samfunn med andre historiske tradisjoner.
Motivasjon og mobilisering til økt toleranse og interetnisk samarbeid kan gjøres på mange måter, også gjennom aktiviteter hvor det interetniske aspektet ikke er direkte til stede. Kulturelt samvirke er ett slikt område med mange muligheter for samtaler om fred og forsoning. Det fikk man demonstrert under den ambulerende filmfestivalen «On the Road Film Festival &mdah; Dialog gjennom Film», arrangert av de fem dialogsentrene i Bosnia, Kroatia og Serbia høsten 2002. Her var hensikten å fokusere på dem som hadde opplevde konfliktene fra «den andre siden». Det ble et krevende samarbeid på tvers av gamle frontlinjer, men ga også prosjektet svært nyttig innsikt med tanke på den kommende rollen som hovedpartner på Balkan for et globalt FN-støttet prosjekt i 2004-2005 om det sivile samfunn og frivillige organisasjoners rolle i konfliktforebygging.
Konflikt er en del av livet, men måten vi lever i og med konflikt utgjør forskjellen mellom en volds- og en fredskultur. Erfaringene fra fredsarbeid viser mer enn noe annet at det må være sammenheng mellom liv og lære skal dette arbeidet gi resultater. Alle har et ansvar for og en mulighet til å bidrag til konstruktiv konfliktløsning, både når man jobber på den lille og den store arena: i familien, på skolen, i arbeidslivet, i lokalsamfunn og storsamfunn/internasjonalt. Dialogprosjektet på Balkan viser vei.