Dette er noen eksempler på bruk av ikkevold i sosiale omveltninger de siste 25 år. Det er ikke på noen måte en fullstendig oversikt – det er mange andre eksempler på både vellykkede og mislykkede kampanjer i tidsperioden.
Iran (1979)
Sjahen av Iran ble veltet etter en relativt kort periode med opprør. De revolusjonære benyttet seg av ekstraordinære midler. De hadde i mange år utfordret den sekulære stat med væpnet motstand og geriljakrig. Omkring 1977 organiserte opposisjonen en motstandsbevegelse rundt Khomeini som var i eksil i Frankrike. Herfra organiserte han bruk av tradisjonelle ikkevoldelige metoder som streiker, boikotter, demonstrasjoner og sivil ulydighet. Khomeini talte inn opprørske taler på bånd som ble smuglet inn i Iran og spilt av i all hemmelighet i moskeene. Demonstrantene ble møtt med massiv bruk av vold fra politi og militæret. Demonstrantene holdt fast ved ikkevolden, selv når regimet møtte dem med våpen og vold. Det er vanskelig å få tak i pålitelige kilder for hvor mange som ble drept, men sannsynlig ble nærmere to tusen demonstranter skutt i løpet av de ukene demonstrasjonene pågikk. Problemene for Sjahen og hans regime eskalerte da politistyrker nektet å gå ut på gatene for å fortsette nedskytning av ubevæpnede demonstranter dag etter dag. Uten lydige undersåtter kan ingen regimer utøve makt. Sjahen falt relativt raskt, og de revolusjonære fikk stort sett gjennom endringene de ønsket. Det ble opprettet et teokrati. Revolusjonen i Iran er et av de få tilfellene der fredelige og folkelige revolusjoner ikke har ført til et mer pluralistisk samfunn med respekt for menneskelige rettigheter. Iran er således et unntak.
Polen (1980-1988)
Polske arbeidere i den uavhengige fagforeningen Solidaritet begynte i 1980 å kjempe mot regimet med ikkevoldelige midler. Dette var nytt i et land preget av voldelige opprørforsøk i over 200 år. God kontakt med vestlig freds- og miljøbevegelse, og med vesteuropeiske intellektuelle på syttitallet skapte interesse for andre former enn den væpnede kampen. Streiker, boikotter, demonstrasjoner, blokader og omfattende bruk av Solidaritets symboler gjorde kravene på frie fagforeninger og andre lovendringer til Polens dominerende sak i løpet av meget kort tid. Over en fjerdedel av befolkningen deltok i protestene. Protestbevegelsens omfang og unnlatelsen av å bruke vold tvang regimet til å forhandle. Den nye frie fagbevegelsen – som etter hvert ble erklært ulovlig og gikk under jorda – arrangerte mange kreative ikkevoldelige aksjoner. Solidaritet var snart tilbake i offentligheten igjen og vokste seg sterkere enn noen annen opposisjon i polsk historie. Den katolske kirken støttet kampen både i offentligheten og i det skjulte. Også mange intellektuelle bidro til at bevegelsen som startet i skipsverftet i Gdansk ble en nasjonal frigjøringsbevegelse. Valget av ikkevold var i det polske tilfellet ikke forankret i en moralsk fordømming av vold som konflikthåndteringsmiddel. Det var svært få pasifister i Solidaritet, men bevegelsen innså at staten ville være langt sterkere og ha store fordeler om kampen skulle føres med voldelige midler. Enden på opprøret var fredelige forhandlinger som førte til regimeskifte i 1988. Lech Walesa fikk Nobelprisen for å ha ledet den fredlige revolusjonen og ble valgt til den første president i Polen etter at kommunistregimet falt. Dette fikk stor betydning for Øst- Europas videre utvikling.
Bolivia (1980-82)
Bolivia har en lang historie med regimeskifter, militærkupp og diktaturer. På slutten av 70-tallet og begynnelsen av åttitallet var fagforeningen COB den sterkeste opposisjonskraften i landet. Den var dominert av gruvearbeidere, men nesten alle yrkesgrupper var organisert i COB. Da generalene ikke aksepterte valgresultatet fra 1980, begynte COB å forberede en kamp for valgets rette vinner. Etter fem generalstreiker med stadig økende deltagelse måtte generalene tre tilbake i 1982 og overlate makten til dem som hadde vunnet valget. Kampen inkluderte offentlige sultestreiker, demonstrasjoner med «husmødre» i hovedrollen og en mengde mindre protestaksjoner Det er ikke tilfeldige paralleller til utviklingen i Polen, med arbeider- og bondeorganisasjoner i en sterk koalisjon som satset på ikkevoldelige midler. Lech Walesa inviterte da også sentrale representanter fra COB til mottakelsen da han fikk Nobels fredspris. Båndene mellom Solidaritet og COB er en god illustrasjon på hvordan ideene om de ikkevoldelige metodene sprer seg globalt.
Filippinene (1986)
Etter 13 år med militær unntakstilstand gjorde folket oppstand mot president Ferdinand Marcos i februar 1986. Han avholdt derfor et presidentvalg, og «vant» ved hjelp av svindel. Den riktige vinneren var imidlertid Corazon Aquino. Aquino fikk støtte fra den katolske kirke i sin kamp om å få respektert valgresultatet. Fra prekestolene ble folket oppfordret til å utøve ikkevoldelig motstand. Aquino benyttet alltid en gulfarget kjole når hun opptrådte i offentligheten. Hun fikk tilnavnet «Kanarifuglen» og benyttet dette som sitt symbol i den videre kampen. Alle demonstrasjoner ble forbudt i Manila og andre filippinske byer. Politibrutaliteten var hard og straffene lange om man deltok i ulovlige demonstrasjoner. Det var da «kanarifuglen» oppfordret sine tilhengere til å begynne å trimme! De som støttet Aquinos kamp begynte å jogge i Manilas gater; og de bar knallgule T-skjorter. Den gule fargen ble erstatningen for politiske slagord og bannere. Hver helg økte antallet gulkledde joggere i Manilas gater. Da antallet som var ute og trimmet med gule t-skjorter passerte hundre tusen fikk uttrykket «People Power» en sentral plass i den ikkevoldelige tradisjonen. Etter hvert erklærte også deler av hæren Corazon Aquino til den virkelige vinneren av valget. Etter noen spennende dager gikk til slutt hele hæren over til å støtte Aquino og i slutten av februar flyktet Marcos. Corazon Aquino ble Filippinenes rettmessige president.
Øst-Europa (1989)
Regimene i Ungarn, Øst-Tyskland, Bulgaria, Tsjekkoslovakia og Romania ble i 1989 møtt av ikkevoldelige bevegelser som underminerte ettpartisystemene. I Romania ble demonstrasjonene delvis voldelige. Det hemmelige sikkerhetspolitiet Securitate benyttet grov vold og provoserte frem voldelige reaksjoner fra gruvearbeidere og noen andre grupper. Men de aller fleste protester var fredelige også i Romania. I Ungarn og Tsjekkoslovakia foregikk regimeskiftene nesten helt uten voldelige innslag. Den ungarske fredsbevegelsen fra 80-tallet hadde god kunnskap om hvordan fredlige demonstrasjoner skulle gjennomføres og deres erfaringer kom godt med da massive folkelige demonstrasjoner samlet seg i Budapest for å tvinge regimet til å gå av. Charta77 i Tsjekkoslovakia organiserte sin «fløyelsrevolusjon» gjennom å fylle Praha med demonstranter som krevde regimets avgang. De samlet seg på det samme torget der studenten Jan Pallach brant seg selv til døde i protest mot okkupasjonen av Warszawa-paktens tropper i 1968. Lederne for Charta77 gikk i spissen for å danne en ny regjering og Václav Havel vant det første frie presidentvalget. I både Ungarn og Tsjekkoslovakia visste man også godt hvor uklokt det ville være å utfordre staten i en voldelig kamp. Disse erfaringene spilte en avgjørende rolle når den folklige mobiliseringen toppet seg. Stater er godt rustet til å takle voldelige demonstrasjoner, men mangler erfaring med å håndtere store fredlige demonstrasjoner. Internasjonale TV-selskapers tilstedeværelse gjorde det enda mer vanskelig å slå hardt ned på demonstrantene. Selv om det ikke utelukkende var ikkevoldelige krefter som fremmet utviklingen, hadde likevel disse kreftene hadde avgjørende betydning for både prosessen og resultatet i Øst- og Sentral-Europa Kommunistregimets fall i Øst-Tyskland med sin spektakulære åpning og riving av Berlin-muren var for mange høydepunktet i 1989. Få vet imidlertid om den flere måneder lange kampen som førte til at Øst-Tyskland ble kvitt det gamle regimet. I Leipzig startet det demonstrasjoner som økte i omfatning og styrke utover høsten 1989. En helt bevisst ikkevoldelige linje ble valgt og lederne oppfordret gang på gang å holde fast ved denne linjen. USSR truet med å gripe inn, men valgte til slutt å avstå. Gorbatsjov ga etter for presset og lot massene i Øst-Tyskland få sin vilje. Etter en kaotisk overgangsfase ble det etablert en ny regjering som senere utlyste frie valg. Fra flere hold ønsket man en samling med Vest-Tyskland. Da president Bush (den eldre) lovte Gorbatsjov at NATO ikke skulle ekspandere videre østover dersom Russland gikk med på samlingen av Tyskland, gikk prosessen relativt raskt.
Sovjetunionen (1991)
I de tre baltiske landene holdt de folkelige bevegelsene fast på en ikkevoldelig linje, selv da de ble møtt av den sovjetiske hær. «Den syngende revolusjonen i Estland» fikk navnet sitt da befolkningen dannet en menneskelig kjede fra Østersjøen til den russiske grensen. De sto hånd i hånd og sang sin nasjonalsang. Hjulpet av politisk press fra andre europeiske land nådde de sitt mål om selvstendighet. Det kom til noen sammenstøt med militære tropper og folk ble skutt og kjørt over av stridsvogner da de baltiske statene frigjorde seg, men de som krevde endring tok ikke til våpen og vold. Femten tidligere sovjetiske republikker oppnådde deres uavhengighet gjennom politisk press og ved forhandlingsbordet. I Tsjetsjenia derimot kom det til blodige kriger med omfattende ødeleggelser, da russerne invaderte landet i 1994. Tsjetsjenerne tok til våpen i kampen for forsvare sin uavhengighet som de etablerte i 1991. Russland under både Jeltsin og Putin har forsøkt å tvinge tsjetsjenerne i kne ved hjelp av massiv bombing og rene utrensningsaksjoner. I dag er landet ruinert og over 90 prosent av husene ødelagt av krigshandlingene. Verdens manglende støtte til det tsjetsjenske folket, og implisitte godkjenning av Moskvas harde linje har vært en viktig faktor i den tragiske utviklingen.
Tsjekkoslovakia (1993)
Delingen av Tsjekkoslovakia ble knapt nok registrert i mediene. De som ville dele landet så på ikkevold som den eneste effektive metoden. Selv om utgangspunktet for denne prosessen var langt enklere enn for delingen av Jugoslavia, var oppdelingen ikke problemfri. Men ingen av partene truet med vold, og resultatet ble oppnådd ved forhandlingsbordene. Dette er langt fra den tradisjonelle måten å skape land på, og kan være et tegn på en ny måte å tenke på. Den relativt brede enigheten om å dele Tsjekkoslovakia var selvsagt en viktig årsak til at prosessen gikk så fredlig for seg. For tiden sitter representanter for Færøyene i en lignende forhandling i København. Om noen år vil Færøyene være en selvstendig stat med 42 000 innbyggere på noen øyer i Nord-Atlanteren. Alt tyder på at Grønland vil følge etter.
Indonesia (1998)
Massive demonstrasjoner tvang diktatoren Suharto til å gå av etter 32 år ved makten. En rekke demonstrasjoner utviklet seg til opptøyer der biler og bygninger ble antent. Enkelte bydeler i hovedstaden Jakarta ble delvis ødelagt. Bak ødeleggelsene sto antagelig krefter som hadde fått i oppdrag å kaste dårlig lys over demonstrasjonene. Demonstrantene som krevde Suhartos avgang skulle fremstå som uansvarlige voldsmakere. Nedgangen i den asiatiske økonomien – det såkalte «Asia-krakket» – var blant de viktigste faktorene som utløste opprøret. Men valget av motstandsform var selvsagt ikke styrt av økonomien. Hadde opprøret vært ført med mer voldelige midler er det rimelig å anta at gjennomføringen og resultatet ville blitt helt annerledes.
Serbia (2000)
Å fjerne Milosevic var åpenbart et av målene for NATOs tre måneder lange bombing av Kosovo. Alt NATO oppnådde var imidlertid at opposisjonen mot Milosevic ble torpedert som følge av bombingen. Først en stund etter krigen klarte opposisjonen å samle seg igjen. Man bestemte seg for å satse alt på en ikkevoldelig strategi for avsette landets leder. Strategien gikk ut på å finne en egnet kandidat som kunne utfordre Milosevic i valg, nøye overvåkning av valget for å gjennomskue valgfusk, og – om det ble nødvendig – samle en million mennesker i Beograd for å tvinge bort det gamle lederskapet. Opposisjonspartiene dannet koalisjonen DOS og samarbeidet tett med studentbevegelsen Otpor! for å benytte vel forberedte ikkevoldelige aksjoner. Trening pågikk mange måneder i forveien og en dialog med politi og militære enheter hadde som mål å avverge bruk av vold mot demonstranter. Resultatet var vellykket og regimeskiftet ble gjennomført.
Filippinene: «SMS-revolusjonen» (2000-2001)
Bare måneder etter at Milosevic ble tvunget bort skjer en lignende revolusjon på Filippinene med mange paralleller til det som skjedde i landet 15 år tidligere. President Joseph »Erap» Estrada var i utgangspunktet valgt med stort flertall i 1998. Han måtte gå i 2001 – etter enorme demonstrasjoner med over 700 000 deltagere på en av Manilas hovedgater i desember 2000 og januar 2001. Opprøret kalles «smsrevolusjonen» ettersom tekstmeldinger via mobiltelefoner var det viktigste midlet for å samle folk til demonstrasjoner. Informasjon om tid og sted ble videresendt fra telefon til telefon. I følge The Sunday Times (London 21.1.01) ble 18 millioner sms-beskjeder i løpet av en dag sendt ut for å mobilisere folk.
Georgia og «Rosenes Revolusjon» (2003)
Nylig ble Sjevarnadse tvunget til å gå av etter massive demonstrasjoner i Tbilisi. Den serbiske studentbevegelsen Otpor! har i lang tid trent georgierne og brakt videre sine erfaringer i støtte for en ikkevoldelig revolusjon i Georgia. De var en viktig faktor i den raske og relativt lykkelige utgangen av «Rosenes Revolusjon». Situasjonen i landet er fortsatt usikker, men selve maktskiftet foregikk fredlig. Ytterligere studier er nødvendig for å forstå det som skjedde og forklare valg av metoder.