Det er ikke alltid lett å danne seg et bilde av hvorfor aktører gjør som de gjør i konflikter. Eller hva en sjøl kan gjøre for å påvirke konflikter i en mer fredelig retning. Mediabruset gjør det ikke enklere, og propagandaen fra mange hold kan gjøre det vanskelig å navigere.
Av Jørgen Johansen [jorgen.johansen@ikkevold.no]
Alle konflikter er komplekse og svært sammensatte. Sosiopolitiske konflikter er på ingen måte noe unntak. Nesten all informasjon folk har om konflikter har blitt silt og bearbeidet av flere redaksjoner før de når tittere, lyttere og lesere. Kun noen få av de redaksjonelle medarbeiderne har noen dypere eller en mer spesialisert kunnskap om de konflikter de skal formidle kunnskap om. Massemedia styres også av mange interne og eksterne faktorer i sitt arbeid med å rapportere fra konflikter. Folk som bor i konfliktområder har også store mengder rykter som påvirker dem og er med på å forme den «kunnskap» de får om hendelsene. Når medias beskrivelser blir forvirrende og motstridene er det vanskelig å forstå hva det er som foregår. Forståelse er grunnlaget for å kunne danne seg en mening om konflikten. Og det å ha en oppfatning er en nødvendig forutsetning for å agere. Resultatet er at færre engasjerer seg.
Den kalde krigens dikotomi
Mye som er skrevet av forskere om konflikter har skapt inntrykk av at verden består av «gode» og «onde». Bøkene har en tendens til å være for mye preget av den kalde krigens todeling av verden. Mens muren fortsatt delte Berlin hadde mange konflikter verden over lett for å bli beskrevet som en versjon av øst mot vest, blå mot rød eller den frie verden mot kommunismen. Det var i denne periode fredsforskningen fikk sin akademiske premiere og mange av de tidlige forskerne ble selvsagt preget av dette bildet av en todelt verden. Deres tekster og teorier handlet ofte og teoretiske modeller der part «A» stod mot part «B». Virkeligheten er ikke, og har aldri vært, så enkel. Utover på nittitallet ble det mer og mer klart at verden var langt mer kompleks og at aktørene var mange flere enn hva som fikk plass i avisene spalter. For mange var krigene på Balkan det første møtet med komplekse konflikter. Under krigen i Vietnam kunne det se ut som om valget stod mellom amerikanske imperialister og vietnamesiske bønder. På Balkan var det ikke like enkelt å dele de involverte inn i to leire. Vietnamkrigen, og de fleste frigjøingskriger verden over, var nok heller langt mer sammensatte enn hva mange trodde. Men man følte ikke behov for å nyansere og media gav støtte til denne dikotomien.
Vold selger
Et annet trekk ved rapportering fra konflikter har vært at det i hovedsak er de mest voldelige aktørene som ble synlige. Jo mer vold desto større interesse fra massemedia. På samme måte har voldsnivået også vært en god indikator på om det skulle forskes på konfliktene eller ikke. Jo dødeligere våpen og jo flere dødsoffer, desto lettere var det å få forskningspenger. At media har et overdrevent fokus på spektakulær vold er så sin sak. Profittmotiv, lesernes interesser og det enkle i å beskrive katastrofene er vel noen av grunnene. Men hvorfor skal akademia følge i medienes fotspor? Fredsforskningens tverrvitenskaplighet, flerfaglighet og i mange tilfeller normative tilnærming burde i langt større grad enn hva som er tilfelle åpne for forskning på «fred med fredlige midler». Enkle analyser om konflikters kompleksitet viser med all tydelighet at det er de fredlige handlingene som dominerer i konflikter, også i de som på overflaten og gjennom medias linser ser veldig voldelige ut.
Noen anlyseredskaper
Det er tre enkle analyseredskaper som kan nevnes for å illustrere hvordan en konflikts kompleksitet kan gjøres mer synlig. Det er mange handlingsalternativer for å påvirke konflikter, og de fleste aktører og handlinger domineres ikke av vold. De følgende verktøyene kan benyttes på de fleste typer konflikter og vil hjelpe til å øke forståelsen og å finne handlingsalternativer for direkte involverte så vel som eksterne aktører.
Konflikttrekanten
Den første er Johan Galtungs klassiske konflikttriangel med hjørnene A, B og C. Alle konflikter består av i det minste A («attitude», holdning), B («behaviour», adferd) og C (content/contradiction, (konflikt-)innhold/motsetning). Dette gir oss tre handlingsalternativer for aktører som ønsker å påvirke konflikter. En konfliktarbeider kan forsøke å påvirke A (holdningene), B (adferden) eller C (selve motsetningen, det man er uenig om). I alle tre hjørner av denne trekanten kan konfliktens voldsnivå eskaleres eller reduseres. En aktør kan påvirke en, to eller alle tre hjørnene. Og det kan gjøres samtidig eller på ulike tidspunkter.
Å påvirke holdningene til konfliktens aktører kan gjøres på mange måter. Skole, media, rykter, historiebeskrivelser og opplevelser er alle faktorer som influerer på holdninger og som kan påvirkes av andre aktører.
På samme måte vil aktørenes handlinger, deres adferd, påvirke konflikten. Det er vel kjent at vold lett fører til mer vold, men også at dialog og forsoning kan hjelpe til å redusere voldsnivå og spenning. Ikkevoldelige handlinger har en tendens til å få mer positive effekter enn voldelige.
Selve uenigheten, eller C-hjørnet, kan også være mål for en konfliktarbeider. Å finne kompromisser er ofte bedre enn å la den ene siden få sin vilje gjennom. Men de beste løsningene er når folk med kreativitet og erfaring kan finne vinn-vinn løsninger for alle involverte parter. Galtungs teorier og håndbøker om konflikttransformasjon har vist seg svært nyttige i mange konflikter.
Tre faser
Neste analyseverktøy er å dele konflikten inn i tre faser: Før volden, under volden og etter volden. Det er en utbredt misforståelse å blande sammen vold og konflikt. Dersom man ikke vet å skille konflikten fra den eventuelle vold som benyttes av visse aktører blir det umulig å forstå både konflikten og voldsbruken.
Som konflikttrekanten over viser så består konflikten av tre elementer hvor adferd (og det er der vi finner volden) er den ene. Konflikten er summen av handling, holdning og uenighet. Ikke alle konflikter har en voldelige fase, men de som har det har også en forhistorie før volden kommer inn i konflikten og de fortsetter etter at voldsfasen har blitt avsluttet.
Mange konflikter med en voldelig fase får flere slike faser dersom det ikke gjøres klokt og godt arbeide når den første voldsfasen avsluttes. Ofte er det som fremstilles som fredsforhandlinger eller fredsavtaler er egentlig avtaler om å stoppe volden. Slike våpenhvileavtaler er en forutsetning for fredsforhandlinger, men de er ikke i seg fredsavtaler. Fred er noe langt mer enn at volden tar en pause.
I alle disse tre fasene kan man arbeide med konflikttriangelens tre hjørner. Man kan jobbe med så vel A som B eller C hjørnet før under og etter voldsfasen. Vi har dermed 3 x 3 = 9 handlingsalternativer. Det gir også fleksibelt rom for at konfliktarbeideren kan endre fokus underveis for å oppnå bedre resultater.
De tre nivåene
Den siste analysen som skal nevnes er basert på John Paul Ledarchs konfliktpyramide. Lederach mener det er viktig å dele aktører inn i tre nivåer. Topp-, mellom- og grasrotnivå. Aktørene på toppnivå er de som får rød løper rullet ut på flyplasser. Det er statsledere eller ledere for geriljaorganisasjoner.
Grasrotnivået skildres ofte som offer, men vi ser dem også for eksempel som steinkastende unge gutter i Ramallah. Mellomnivået er kanskje det viktigste for en konfliktarbeider. Typiske representanter er ledere for det sivile samfunnets NGOere; slik som prester, fagforeningsledere, sentrale personer i kvinnenettverk, imamer, kadere i politiske organisasjoner og bondeorganisasjonenes ledere.
Folk på mellomnivå forstår hvordan vanlig folk på grasrota lever og tenker, og de har tilgang til toppnivået. De kan ordne møter og kommunisere med toppledelsen og de har god kontakt med massene.
Alle tre nivåer er viktige å involvere i en fredsprosess. De har forskjellige funksjoner, og når det fungerer som best, kompletterer de hverandre.
Disse tre nivåene gir oss 3 x 3 x 3 = 27 handlingsalternativer. Vi kan arbeide i alle tre hjørner, i tre faser og på tre nivåer. Om man så forsøker å fylle ut disse 27 alternativene med konkrete forslag til aktivitet, så viser det seg snart at mulighetene er svært mange. Å bruke vold i henhold til disse 27 alternativene er kun unntaksvis meningsfullt.
Alltid flere enn to aktører
Tro aldri at konflikter har kun to aktører. Alt for ofte reduseres konfliktanalyser og -arbeid til å dreie seg om to av aktørene. Midt-Østen er et skremmende eksempel på dette. På masterprogrammet til Peace College i Jersualem, der det er en tredjedel israelere, en tredjedel palestinere og en tredjedel europeere, har jeg i flere år gitt studentene i oppgave å identifisere aktører i Midtøsten-konfliktene. En halvtimes gruppearbeid bruker å resultere i minst femti aktører.
Tenk på en vanlig skilsmisse. Der er det minst to partnere, ett eller flere barn, banken som eier huset, svigermødre, venner og så videre. Dette er aktører som alle har roller i konflikthåndteringen.
Med aktør menes de som påvirker konflikten og som har en dagsorden som skiller seg fra andre aktørers dagsorden. Den store majoriteten av aktører benytter seg aldri av vold, og blant de som er voldelige er det ingen som kun bruker voldelige midler.
Det er viktig å forstå aktørenes «eiendomsforhold» til sin konflikt. Om fredsinitiativer kun inviterer to aktører så vil de andre føle seg ekskludert. Hvis viktige aktører er utelatt, så vil de med stor sannsynlighet forsøke å hindre de som er inkludert i å komme frem til et godt resultat. I Midt-Østen har vi sett ekskluderte aktører skyte sin egen statsminister, begynne med selvmordsbombere eller begå massakre i moskeer for å hindre prosessen som de inkluderte sliter med å få en lykkelig utgang på.
Tre spørsmål
Mange ganger er det vanskelig å begripe visse handlinger. Det kan være uklart om hvem som «egentlig» står bak eller hvilken dagsorden aktørene har. Under NATOs krig mot Serbia/Kosovo 1999 var det en intens debatt om hva som var rett å gjøre og om hvem som til slutt fikk sin vilje gjennom. Å begynne med å spørre seg «Hva sier de viktigste aktørene?» er ingen dårlig start. I tilfellet Kosovo 1999 sa ledende representanter fra vestmaktene at intervensjonen var for å hindre en humanitær katastrofe, å skape respekt for demokrati og menneskerettigheter, å skape fred og stabilitet i regionen og å svekke Milosevic.
Hvis neste spørsmål er «Hvilke midler benytter de?» så var svaret i dette tilfellet massiv bombing fra stor høyde. Her virker det å være en motsetning mellom hva de sa de ønsket å oppnå og de midler som ble benyttet. Bombene skapte humanitære katastrofer, reduserte respekten for demokrati og menneskerettigheter, hindret en fredlig utvikling og fikk folk til å samle seg omkring Milosevic. Selv opposisjonen i Beograd stod sammen med regimets representanter på broene for å hindre NATO i å bombe dem.
Siste spørsmål som kan hjelpe oss er «Hva ble resultatet til slutt?». Fem år senere er svaret på dette spørsmålet at Kosovo er så godt som etnisk renset, under kontroll av USA og FN. Demokratiet er fortsatt langt borte, konfliktpotensialet stort og USA har bygd den største utenlandske militærbase siden Vietnamkrigen. I praksis er denne delen av Serbia en del av NATO.
Alle tre spørsmålene kan gi oss ulike indikasjoner på hva det «egentlig» var som lå til grunn for bombingen og okkupasjonen i dette eksempelet. Det var mange forskjellige aktører, og våre konklusjoner må ta hensyn til at resultatet har blitt påvirket av dem alle, og at målsetninger kan bli gjenstand for kompromisser og endres underveis.