Ved inngangen til det 21. århundre har menneskeheten flere erfaringer med ikkevoldelige midler i store konflikter enn noensinne. Og ikkevolden ser ut til vinne frem som den mest effektive måten å avsette regimer på.
Det 20. århundre var den mest voldelige perioden i menneskehetens historie. Flere mennesker har blitt ofre for organisert vold enn i noen annen tidsperiode. Hundrevis av kriger, folkemord og masseødeleggelsesvåpen samt ulik fordeling av velstand har skapt så mye elendighet og smerte at det er vanskelig å finne håp for fremtiden. Daglig har den strukturelle volden ca 100.000 dødsofre på samvittigheten.
Likevel finnes noen få, men viktige innsikter og spor av håp. De siste tjuefem årene har vi sett stadig hyppigere bruk av ikkevold i store sosiale konflikter. I revolusjonære kamper med politiske, sosiale, økonomiske og religiøse mål har fredlige massemobiliseringer dominert de vellykkede eksemplene. Det har hovedsakelig vært en pragmatisk bruk av ikkevold, men det er likevel et skritt i riktig retning.
Eksemplene jeg tenker på tilhører kategorien «irregulære regimeskifter gjennomført av folkelige bevegelser».
Voldelige konflikter i nyere tid
I den siste tiden, og særlig etter avslutningen av den kalde krigen, har det vært en tendens til flere borgerkriger og færre kriger mellom stater. Disse borgerkrigene er mer komplekse enn «tradisjonelle» kriger. Det er flere interesser involvert, og det er vanskelig å skille mellom «de gode» og «de onde». Forskeren Mary Kaldor har beskrevet denne prosessen på en utmerket måte i sin bok «New and Old Wars, Organized Violence in a Global Area» (Stanford University Press 1999). Et slikt skille er problematisk, blant annet fordi flere parter bruker voldelige midler.
Det er vanskelig å sympatisere med «gode intensjoner» når sivilbefolkningen rammes i stor grad. Antall sivile ofre i krig er steget enormt i løpet av det 20. århundre. Dette skyldes både våpenteknologisk utvikling og nye strategier. Dessuten er andre og skjulte dagsordener ofte viktigere enn det som erklæres i de krigførende parters politiske retorikk.
Nye stater
De siste seksti årene har verdens stater blitt delt i stadig mindre enheter. Da stort sett alt territorium på jorden var fordelt, kunne nye stater bare dannes ved å splitte de gamle. Dette skjedde gjennom vanskelige og smertefulle prosesser og som regel med voldelige midler – som ved avkoloniseringen i Afrika.
Afrika er også et eksempel på voldelige midlers betydning for utfallet. Det sier seg selv at militærlederne som vant over kolonimaktene, ikke var de beste til å starte en demokratisk utvikling. Afrika ble stort sett et kontinent med ettparti-diktaturer over marxistisk tema med tidligere geriljalederne i førersetet. Deres mange tiår som militære ledere formet deres syn på hvordan stater bør organiseres. Den militære modellen ble valgt i nesten alle tilfeller. Noen av disse lederne har ennå ikke tatt av uniformsjakkene.
Terminologi
Om begrepet «krig» brukes om en konflikt er som regel avhengig av hvor mange mennesker man antar er blitt drept. Jeg er motstander av et begrepsbruk der krig oppfattes som en form for konflikt. Krig er én blant mange måter å påvirke en konflikt på. Ved å definere krig som en konflikt risikerer man å kamuflere den egentlige konflikten, og dermed skjule alternative måter å utøve innflytelse på – nemlig ikkevoldelige metoder.
Midlene som brukes i en konflikt, herunder «krig» og «ikkevold», må vurderes uavhengig av selve konflikten. Dersom man ikke betrakter midlene som brukes for å påvirke en konflikt atskilt fra selve konflikten kan man verken forstå midlene eller konflikten på en skikkelig måte. Hvor ofte har man ikke opplevd å sympatisere med målet, men ikke med midlene brukt i en konflikt?
Økende bruk av ikkevold
For å skape nye stater eller endre maktforhold i eksisterende stater, brukte de fleste frihetsbevegelser voldelige midler – bortsett fra i India – inn til midten av 1970- årene. De voldelige metodene ble ikke desto mindre gjerne supplert med ikkevoldelige metoder. Ingen krig eller revolusjon har vært gjennomført med utelukkende voldelige midler. Det er lett å undervurdere omfanget av de ikkevoldelige metodene, da journalister og historikere som regel fokuserer på de mest voldelige elementene. Dokumentasjonen av aktiviteter som fredlige aktører har benyttet seg av, har bitt systematisk undervurdert både i massemedias rapportering og mer vitenskaplige case-studies.
Til tross for underrapportering kan en økende bruk av ikkevoldelige midler observeres i de siste to-tre årtier. Denne økende bruken av ikkevold kan skyldes større bevissthet om ikkevold og dens stadig økende suksess. Man kan snakke om en «bølge» av ikkevoldelig konflikthåndtering verden over. Denne bølgen har visse likheter med måten kvinners stemmerett spredde seg verden over for snart hundre år siden.
Hva så?
Det er altså en rekke eksempler på at regimer er blitt fjernet ved hjelp av ikkevoldelige midler. Vi vet imidlertid ikke fullt ut hvorfor disse midlene ble brukt, og vi kan heller ikke si hvordan resultatet hadde blitt med voldelige metoder.
Det er viktig å ha klart for seg at midler som benyttes av folkelige bevegelser ikke er de eneste faktorene som påvirker prosessene. På samme måte som voldelige frigjøringsbevegelser der flere variabler enn våpenbruk spiller inn på utfallet, preges også fredlige fremgangsmåter av ulike elementer. Økonomiske faktorer har selvsagt spilt en viktig rolle i eksemplene i underartikkelen. I tillegg ble konfliktene påvirket av religiøse organisasjoners rolle, kulturelle faktorer, media-situasjonen, omverdens interesse for konflikten, landets geopolitiske plassering, tilgang på viktige naturressurser i området og en rekke andre forhold.
Noen, men ikke alle, av disse faktorene er nødvendige, og ingen alene tilstrekkelige for å avgjøre utfallet.
Stadig flere konflikter der ikkevoldelige midler ble tatt bruk for å oppnå en forandring, har hatt et vellykket utfall i de siste årtiene. I de fleste tilfellene har det vært en pragmatisk bruk av ikkevold som ikke har hatt noe å gjøre med pasifisme, en spesiell moral eller et menneskesyn. Man kan skille mellom «ikkevoldelige teknikker» og «ikkevoldelig livsstil». I alle de nevnte tilfellene har teknikkene dominert.
Dagen derpå
Alle de nye regimene har blitt konfrontert med en hard hverdag etter maktskiftet. Felles for de aller fleste var at de hadde akutte pengeproblemer å slite med og måtte henvende til de store finansinstitusjonene. Disse har stilt en rekke politiske krav til de nye regimene for å åpne pengesekken. Uten å gå i detaljer har disse kravene det til felles at de fremmer det neoliberale økonomiske systemet. Privatiseringer og avreguleringer har vært mantraer i disse kravene. Dette har ofte ført til store sosiale konflikter og gapet mellom fattige og rike har økt i hvert enkelt land.
Skal man dra en parallell til den indiske frigjøringskampen så var en av Gandhis konklusjoner at det var for mye «teknikk» og for lite «livsstil». Dette var hans forklaring på at India raskt ble et land på lik linje med mange andre. Hans drømmer om en «ikkevoldelig stat» basert på landsbyer forble drømmer.
En teknikk kan man lære fra seg, men hva med en livsstil? Jeg tror at kunnskap og erfaring fra bruk av teknikkene kan muligens så frøet som kan vokse seg til en livsstil. Det er uansett viktig å ha med seg visjonene om noe mer enn å avsette et regime. Uten å ha noe bedre å erstatte det med vil det på lang sikt ikke være forbedringer å vise til. Og i et historisk perspektiv er det de langsiktige resultatene som er viktige. Lykkerusen etter at et forhatt regime har blitt tvunget til å gå av, kan lett snu til misnøye når det nye regimet ikke kan oppfylle folks forventninger.
De neste skrittene
Vi må studere eksemplene på bruk av ikkevold kritisk og fordomsfritt. En stadig diskusjon mellom forskere, lekmenn og aktivister må kombineres med en stadig innsats for å sette ikkevold på dagsordenen i så mange sammenhenger som mulig. Vi bør forvandle de ikkevoldelige teknikkene til en «dyp ikkevoldelig» livsstil, på samme måte som vi har sett utviklingen av en «dyp økologisk bevegelse». Dette må gjøres av de som har en klar forståelse av forskjellen mellom teknikker og livsstil, de som har en dypere forståelse for Gandhis ideer enn å repetere ulike former av «non-cooperation».
Det ser altså ut til at eksemplene på ikke-væpnede revolusjoner dominerer når det gjelder regimeskifte. Det er imidlertid ikke like fremtredende at de nye regimene får realisert sine drømmer i det lange løp. Kunnskapene om hvordan man avsetter et regime er ikke fulgt opp av kunnskap om hvordan man bygger noe nytt og bedre.
Eksempler på bruk av ikkevold må analyseres for å forstå forholdet mellom midlene som blir brukt og resultatene som kommer ut av det. Dette forholdet er mer komplisert enn den populære oppfatningen av sammenhengen mellom midler og resultat. Da opposisjonen i Iran startet en ikke-væpnet revolusjon ble resultatet ikke akkurat et typisk ikkevoldelig samfunn.
Konklusjon
Ved inngangen til det 21. århundre har menneskeheten flere erfaringer med ikkevoldelige midler i store konflikter enn noensinne. For å lære fra disse eksemplene er det nødvendig med intensive studier av disse konfliktene og de midlene som ble brukt. Grundige evalueringer av historiske og fremtidige tilfeller må gjøres for å bygge videre på den empiri som allerede finnes, men som ikke er dokumentert og formidlet.
Hvis vi ønsker å fremme bruken av ikkevoldelige midler, må forståelsen av sammenhengene mellom resultater og midler være tilgjengelige for alle som i fremtiden ønsker å få personlig makt eller prøver å forbedre livssituasjonen, samt for det stigende antall forskere som befatter seg med konfliktløsning og utviklingsteori. Nye teorier må testes og implementeres i virkelige situasjoner.